Kronglete

Har omsider funnet ut at det er vanskelig dette.

Kronglete er det som best beskriver det som foregår nå altså.
Det blir vanskelig å vurdere hvor mye man skal utbrodere (les: skildre). Selv er jeg ikke noen stor tilhenger av alt for lange skildringer av et tre man går forbi på veien, men jeg skjønner av og til at det er nødvendig. En av de jeg virkelig ser opp til når det gjelder skriving, Clive Barker (ja, jeg vet, ikke høyverdig litteratur det heller), er ekspert i korte konsise skildringer.

"Tiden gikk. Det ble høst, vinter, vår og sommer. Og ingen syntes noe av dette var trist eller merkelig."

I stedet for å forklare noe som alle egentlig vet hvordan foregår, hopper han elegant (eller ikke?) over platte skildringer av årstidene og det som skjer med hovedpersonene i historien for å komme kjapt i gang med handlingen igjen. Selv svever jeg i en slags limbo mellom for mye utbrodering og for lite. Jeg må finne meg sjæl!

Uansett.
En smakebit på hva jeg mener.

SYTTEN

Den harde snøen knirket under skoene. Alt var dekt av snø, med unntak av en Volvo V70 som hadde blitt dratt inn på gårdsplassen. Volvoen hvilte på en skjev forstilling og smeltet snø under bilen vitnet om at det hadde dryppet eller runnet en eller annen væske ut av bilen. Motorolje kanskje? Eller frostvæske? Fredrik hadde liten oversikt over hvilke væsker en ødelagt bil kunne slippe ut, og hadde ingen interesse av å finne det ut.

Fredrik kunne velge to veier til butikken. Den veien han vanligvis ville ha valgt, var ikke mer enn vel 500 meter. Han kunne gå fra vokterboligen og over jernbanelinja, se seg raskt for etter biler, før han krysset E6 og være framme. Denne veien krevde for øyeblikket ski eller truger. Han hadde ingen av delene, og hadde ikke lyst til å stå opp til hoftene i snø i 20 minus grader. Dessuten hadde han fått avsmak for snø. Den førte ikke noe godt med seg. Han stakk hendene så langt ned i lommene han kunne og tok fatt på den lange veien.

Denne veien gikk først nesten parallellt med E6, men etter en stund kom `innkjørselen` til vokterboligen til å krysse E6. Spaserturen bort til han kunne begynne å gå langs E6 var vel tjue minutter lang, og deretter måtte han gå E6 parallellt med skogsveien som gikk opp til vokterboligen i nye tjue minutter. I utgangspunktet hadde ikke Fredrik noe i mot å gå en tur på drøye førti minutter, han var i god form (selv om han var blitt litt mer bevisst sin egen rumpe etter at Sissel hadde sagt at den sagget litt. Spøk eller ikke, slikt satte seg) men den kalde luften gjorde det ubehagelig å puste, og snøen som knirket under skoene fikk det til å gå enda kaldere oppover den kalde ryggen. Det ville ikke være en underdrivelse å si at han var glad for å komme fram til butikken.

Butikken var ikke av den typen Fredrik var vant med. Rema eller CooP hadde tydeligvis ikke brydd seg med å starte fillial på Majavatn. Det lignet mer på en landhandel av den gamle typen. Den man ser på film fra femti-tallet. Forskjellen var at det i stedet for en gammel mann med forkle bak en stor disk, var en ganske moderne disk. Med rullebånd til og med. Det satt ingen bak disken når han kom inn døra, men det tok ikke lang tid før en dame som kunne være i slutten av tjue- begynnelsen av tredve-årene kom inn og satte seg ned. Damen ofret Fredrik et kort blikk før hun satte seg ned og var opptatt med å lese i et ukeblad hun hadde bak disken. "Sleng føttene opp på disken og blås bobler med tyggegummien," tenkte Fredrik. "Du ser ikke likegyldig nok ut enda."

Fredrik nikket et forsiktig `hei` mot damen bak disken mens han tok av seg hetta og gikk lenger inn i butikken. Damen nikket tilbake, men viste tydelig at ukebladet var viktigere enn kunden.

Selv om butikken ikke var av det slaget Fredrik var vant med, var utvalget overraskende stort. Selv om alle melkekartongene han kikket på var utgått på dato, hadde de stort sett alt annet man kunne trenge både av matvarer og diverse andre varer. Her sto Nugatti på samme hylle som spiker og lenger bak i butkken kunne han se at de solgte påhengsmotorer og kattemat. Biff så han derimot ikke.

Han gikk rundt i butikken en stund på leting etter en babymonitor, men fant ikke babyutstyr noe sted. Både babymat på glass og bleier så ut til å være bestillingsmat på Majavatn.

Fredrik hørte en bjelle kime over døren han hadde kommet inn for en liten stund siden, og snudde seg for å se hvem det var som hadde forvillet seg inn. Han så en liten mann med oransje uniform, det som best kan beskrives som en `trønderbart` og svart hår som var langt over ørene og i nakken. På uniformen var det avbildet en sort løve i en gul firkant. En logo Fredrik kjente igjen som NAF sin. "Så det er dette som er `Naffen`" tenkte han og snudde seg tilbake for å lete etter babyutstyr.

"Hansen!" En tynn stemme bak Fredrik fikk han til å snu seg. "Hansen! Ja det var du. I helvete har du forvillet deg ut i dag? Jeg så ikke bilen din så du har vel gått?" Naffen sto og vippet på hælene med hendene i lommen på den oransje kjeledressen. Naffen smilte og viste fram en skikkelig pris snus under overleppa. Den hadde runnet og gjort munnvikene og tennene svarte. "Ja.. Jeg måtte bare ut å se om de hadde noe småtteri til Sigurd, ja til ungen altså. Bilen står utenfor vokterboligen, jeg tror ikke den blir kjørbar mer i vinter. Ja altså, så jeg måtte gå. Det var kaldt, men det er da fint med litt trim. Ikke det at jeg vanligvis trimmer når det er så kaldt, men du vet, når kjerringa sier at du skal ut på handel er det bare å hive seg rundt." Fredrik var overrasket over hvor mange ord og setninger han lirte av seg. Ordene bare rant ut i et rasende tempo. Fredrik kjente pulsen øke og var plutselig redd for å ha gjort et dårlig førsteinntrykk på Naffen. Den lille mannen i oransje kjeledress gjorde Fredrik nervøs av en eller annen grunn.

Naffen kikket granskende på Fredrik. Nå pekte han på skoene Fredrik hadde på seg. "Jaja, det var bra det ikke var en lang trimtur du skulle ut på. De skoene der hadde gitt deg forfrysninger fort." Naffen tok en liten sølvboks opp av lomma, og spyttet snusen ut i den. "Anja! Finn fram et par skikkelige vintersko! Størrelse..." så mot Fredrik "førtifire?" Fredrik kikket ned på føttene sine og nikket. "Førtifire!" Den lille mannen ropte mot damen som satt bak disken, som spratt opp og gikk inn i det samme bakrommet hun hadde kommet ut fra noen minutter tidligere. "Du må ha skikkelig skotøy her oppe. Fryser du på føttene kommer du ikke langt." Naffen lente seg mot Fredrik og dunket ham vennskaplig i skuldra før han satte i en latter som var altfor voldsom. Fredrik smilte usikkert tilbake, og tok et skritt bakover. "Ikke vær sjenert gutt. Jeg skal betale de skoene. Du kan invitere meg over på middag en dag vettu. Så kan vi kalle det en tjeneste for en tjeneste. Jeg kan uansett skrive dem av på selvangivelsen som arbeidsklær." Naffen gikk nærmere og smilte et smil som bestod av tenner fargelagt av årevis med snus og kaffe(dokter). "Jo, takk." Fredrik smilte så godt han kunne tilbake. Han kunne ikke gå lenger bak nå. Da kom han til å rive ned en hylle med postkort.

"Hva var det du skulle ha sa du? Babyutstyr?" Naffen løftet på et øyenbryn og tok fram en boks snus, stakk tre fingre nedi boksen og stappet snus under leppa mens han smattet. "Ja. Vi skulle ha hatt en Babymonitor." Fredrik kikket seg rundt, og ristet på hodet når Naffen bydde på en pris snus. "Babymonitor, ja. Det tror jeg de har. Vent litt." Naffen strenet inn på bakrommet mens han ropte etter damen som tydeligvis lette etter sko fremdeles. "Anja! Fan så lang tid du bruker. Må du graves fram?" Han snudde seg når han sa dette og blunket med ett øye mot Fredrik. Fredrik nikket og smilte tilbake.

Fredrik kunne ikke høre hva de snakket om der inne, men det hørtes ut som om at det var Naffen som sto for mesteparten av snakkinga. Han kjeftet ikke, men det var noe i nærheten. Kommandering var kanskje mest passende. Innimellom kunne Fredrik høre at noe ramlet ned eller at noe stort ble skjøvet på.

Fredrik var ikke sikker på hvor lenge han hadde stått alene i butikken og ventet, men han hadde rukket å se på all postkortene han hadde stått med ryggen opp i mot tidligere. De aller fleste hadde reinsdyrmotiv. Rein i solnedgang, rein i soloppgang, rein i måneskinn. Mulighetene var tydeligvis uendelige. Ett og annet `Porten til Nord-Norge`- kort hadde også sneket seg inn. `Welcome to the land of the midnight sun`sto det på et kort. Dette var spesielt morsomt og upassende. Utenfor var det mørkt, og klokken var knapt fire på ettermiddagen. "Ikke mye `midnight sun`her," sa han stille til seg selv. "Her har du sko!" Naffen sto smilende i døråpninga til bakrommet med et par svære svarte vintersko i hendene. Han løftet hendene over hodet og slo skoene sammen med et smell. "Nord-Norsk kvalitet,"smilte han. "Anja! Kom ut med den der babymonitorsaken!" Krokbøyd med håret ned i ansiktet kom butikkdamen ut fra bakrommet. Hun blåste håret vekk fra øynene med et sint kort blås og kastet et irritert blikk mot mannen i den oransje kjeledressen når hun passerte ham. "Her!" sa Naffen og rev babymonitoren ut av hendene på butikkdamen og slengte pappesken mot Fredrik, som i forfjamselsen ikke klarte å ta i mot. Dette moret Naffen voldsomt, og han lo høyt. "Kom Hansen. Jeg skal kjøre deg hjem." Naffen snudde seg mot butikkdama. "Sett det på kontoen min. Vi snakkes i morgen Anja." Butikkdamen gikk bak kassen og noterte fort i en slitt notatbok. Naffen gikk ut døren med Fredrik halsende bak. "T-takk for hjelpen." Fredrik så på butikkdamen, som kikket opp fra notatboken akkurat lenge nok til at Fredrik skjønte at han skulle vente så lenge han kunne før han kom tilbake. Den kalde luften utenfor butikken var varmere enn blikket Fredrik hadde fått fra damen bak disken.

Tankegods

Be the best. No negativity, no weakness, no acquiescence to fear or disaster, no errors of ignorance, no evasion from reality.

-Jeff Buckley

On writing.

Hvordan gjør dere det?
Jeg har bestandig lurt på hvordan mer og mindre etablerte forfattere legger opp skrivinga si.
Sitter de med ark på ark med notater de støtter seg til mens de skriver?
Sitter de i timesvis på jakt etter den perfekte formuleringen?
Går de lange turer i hagen mens de tenker på hva som skal drive teksten videre framover?

Hvordan er den kreative prosessen til de store gutta (og jentene)?

Jeg husker at jeg så en intevju med Lars Saabye Christensen for mange år siden. Det var i forbindelse med at Hermann skulle filmatiseres. Lars S sa noe som satte seg skikkelig fast hos meg, men som ikke stemmer overens med måten jeg "jobber" på.
"Jeg gikk ute i mange timer mens jeg tenkte på hva Hermann skulle si. Plutselig kom det til meg og jeg løp inn og skrev det ned. Jeg ble veldig fornøyd."
(Til orientering så er sitatet over hentet fritt fra mitt eget minne, og det er fullstending mulig at han ordla seg noe annerledes.)
Jeg liker bøkene Lars S skriver. Faktisk så er Beatles en av de bøkene jeg setter aller høyest. Fantastisk fin bok.

En annen forfatter jeg har enorm respekt for er samlebåndsforfatter og skrekkguru Stephen King. King produserer bøker i et fantastisk tempo. I tillegg til de bøkene han gir ut under eget navn, kommer det stadig vekk fram mer eller mindre ukjente Bachmann bøker.

King sier at (nok en gang et sitat fra mitt eget hode): "Jeg har ikke tid til å lese over det jeg skriver. Historien må ut så fort som mulig. Når den er ferdig, kan den få ligge å godgjøre seg i en eske eller i en skuff i noen måneder eller år mens jeg jobber videre med neste historie. Når historien har fått modnet seg litt og jeg har fått den på avstand, tar jeg den fram og leser over den. Tenker jeg for mye på det jeg skriver mens jeg skriver det, blir det stopp."

Måten King gjør det på er fin synes jeg. Det er vel også den måten som jeg kan relatere meg til. Jeg skriver og skriver. Stopper jeg opp for å rette feil, eller endre på formuleringer blir det rusk i maskineriet. Det blir rett og slett stopp.

Her en kveld etter at jeg hadde lagt meg fikk jeg plutselig en åpenbaring. SLIK skulle historien gå videre. Jeg skrev et helt kapittel, eller vel 6 sider, inne i hodet mitt mens jeg gjorde meg klar til å sove. Neste kveld, etter at ungene var i seng, satte jeg meg ned og skrev ned det jeg hadde tenkt ut kvelden før. Uten å stoppe for å lete etter dårlige formuleringer eller skrivefeil. Litt sånn som nå, når jeg skriver på blåggen.

Så, hvis du skriver... hvordan gjør du det?
Og forresten... jeg er på jakt etter en korrekturleser. Har du eller noen du kjenner for lite å gjøre, kan jeg lempe på deg noen hundre sider tekst for gjennomlesing.

God skriving!

Hodepine.

Norgesmesterskap i hodepine i dag.
Ligger på sofaen under to pledd og synes synd på meg selv.
Menn blir fryktelig syke når de først blir syke.

Ikke sikker på om jeg får skrevet noe i dag. Størstejenta har bursdag, så jeg må vel tygge i meg litt paracet og prøve å være tilgjengelig der i stedet for.

Skal oppdatere i morgen. Nå skal jeg under pleddene igjen.

Middagsbesøk

Har sett litt over det jeg har skrevet nå. Det tok ganske lang tid, og jeg begynner å bli litt bekymret for at jeg skal se meg blind på det jeg skriver. Blir vanskeligere og vanskeligere å finne ut om språket er riktig, om setningene er fornuftige. Det farlige er, tror jeg, å bli revet med. Jeg kan sitte i timesvis og skrive uten egentlig å tenke på det jeg skriver. Det er liksom så klart oppe i hodet mitt. Er det klart for den som leser det? Er det noe som ikke behøves? Jeg har en lei tendens til å bruke for mange ord når jeg egentlig kunne ha brukt bare ett (eller to).

Hvis du leser, og hvis du gidder. Kan du ikke pirke litt?

Legger ut en liten "snepp" jeg har skrevet om når naboen kommer på besøk med middag. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men det er faktisk litt spennende (synes jeg som vet hva som skjer senere!).

Takkers



TO

"Matn e færdi."
Fredrik skvatt til. Det var en damestemme som hadde snakket, men det var ikke Sissel. Han reiste seg opp til sittende stilling i sofaen og tittet forsiktig bort mot kjøkkendøra.

Kvinnemennesket som sto der kunne ikke være mer enn en meter og førti centimeter høy. Hun var tykkfallen, og det at hun var såpass liten av vekst fikk henne til å se nesten komisk rund ut. Fredrik så for seg at ungene på løkka brukte henne som fotball mens hun ropte at maten var ferdig på den syngende dialekten han nesten hadde begynt å venne seg til etter alle de lange monologene Hjortdal hadde gjennomført. Ansiktet var gammelt, men helt rynkefritt. Kinnene var knallrøde og de litt skjeve øynene lyste ut under en kort helt rettklipt sort pannelugg. "Kummeklippen lenge leve," tenkte Fredrik og måtte ta seg sammen for ikke å le.

Han reiste seg sakte opp, hodet kjentes virkelig bedre ut nå, og gikk bort mot damen som sto i døra. Han følte seg som en kjempe når han gikk sakte forbi henne. Hun nådde ham bare opp til navlen.
"Bære sett, sett. E ska kom å skjenke oppi." Sa damen og smilte det varmeste smilet han hadde sett på et års tid. Når hun smilte, brøt smilerynkene ut som spindelvev i ansiktet hennes.

Vel inne på kjøkkenet, satt Sissel på en av de åtte kjøkkenstolene som omkranset et bord Fredrik var sikker på han også hadde sett på IKEA. Hun heiste skuldrene opp, og smilte. "I dag slapp jeg å lage middag. Anne Marie kom innom med en kaseroll med kjøttsuppe." Sissel sa dette som om det var den naturligste ting i verden at små tykkfalne damer kom innom med kjøttsuppe. Når Fredrik satt seg ned ved siden av Sissel, lente hun seg mot ham. "Jeg kunne ikke si nei, hun insisterte på å servere oss middag," hvisket hun. Pusten hennes var varm og deilig mot øret.

Kjøttsuppen var deilig. Masse grønnsaker, små kjøttboller, biter av det Anne Marie forklarte var reinsdyrkjøtt og en kjøttkraft av en annen verden. Dette gjorde kjøttsuppen han hadde smakt (på bøtte fra Rema 1000) til skamme. Anne Marie passet på at suppefatene alltid var fulle, og ga seg ikke før Fredrik la en serviett på toppen av fatet sitt for å signalisere at han var sprekkferdig. Sissel kopierte denne gesten, og Anne Marie satte seg ned tvers (rett) over de to nyinnflyttede.

"I gamle dager," sa den runde kokken og så alvorlig ut. Fredrik hadde virkelig blitt vant til den syngende dialekten nå.
"I gamle dager, var det ikke uvanlig at man puttet en liten stålfjær inni kjøttet. Når kjøttet kom ned i magesekken (maaaagesææækken), og magesyren fikk jobbet litt med det, spratt stålfjæra ut. Ikke vondt, men veldig effektivt. Blør til døde fra innsiden uten at du merker at du gjør det." Hun så fremdeles veldig alvorlig ut. Sissel kikket bekymret bort på Fredrik. Fredrik la en hånd forsiktig på låret hennes.
"Gandkuler kaller vi det (Gainnjkulår)."
Den tidligere så trivelige kokken holdt opp en kjøttbolle, klemte den flat mellom to fingre, og brøt ut i en vennlig klukkende latter. Fredrik kjente en knute i magen løse seg opp. Kjøttbollene var tydeligvis (denne gangen) servert uten skumle hensikter.
"Men bare slapp av. Det er mange hundre år siden vi holdt på med slikt. Dessuten.. vi gjør det bare mot folk vi ikke liker. Eller folk som har gjort noe galt." Det vennlige uttrykket var tilbake i ansiktet hennes. Fredrik kjente at lårmuskelen til Sissel strammet til og løste seg opp under hånden hans.
"Ja, vi får passe på å holde oss på god fot med deg da skjønner jeg." Fredrik prøvde så godt han kunne å skjule at han kunne ha sverget på at han kjente hundrevis av små stålfjærer grave seg vei ut gjennom magen. Han prøvde seg på et smil, men kjente at det ble mer en skjev grimase. Lårmuskelen til Sissel fortsatte å stramme og løse seg opp.

Den obligatoriske kaffen etter middagen gikk uten flere dramatiske fortellinger. Anne Marie hadde ingen grufulle historier forbundet med kaffetradisjoner.

Etter at de hadde takket Anne Marie for et deilig måltid (det hadde det jo tross alt vært, selv om underholdningen etterpå var litt i overkant), og fått henne ut i vinterkvelden snudde Sissel seg mot Fredrik. "Neste gang, skal jeg insistere på at jeg skal lage maten." Fredrik nikket. Han var enig, selv om det innebar at han måtte drikke kaffe før maten også. Sigurd var våken. Sissel tok ham opp og gikk på badet. Fredrik inntok det som hadde blitt den faste plassen på sofaen, og falt i søvn.

Skrive skrive skrive skrive skrive

Skriver så blekket spruter. Om det er lurt å skrive med blekk på macbook kan vel diskuteres :)

Uansett, tenkte jeg skulle legge ut en liten teaser til jeg.

Her er det nokså grovt språk altså, men dere tåler det vel.
Som vanlig ikke korrekturlest! Obsobs!



Avskjedsbrevet var ferdig. Det var lett for henne å skrive. Det hadde vært nødvendig for henne å skrive. Blyanten hadde glidd over papiret. Hjulpet av en enorm trang til å uttrykke seg. Ingen fikk høre henne snakke, hun viste at hun kunne, men det var for vanskelig. For mye som skulle ut samtidig nå. Alle årene med stillhet hadde bygd opp et slags trykk og hun var sikker på at hjernen kom til å smelte hvis hun prøvde å slippe tankene sine ut nå. Det var for sent å snakke. Heldigvis fikk hun til å skrive. Kanskje kunne det hjelpe foreldrene hennes å forstå? Kanskje kunne det berge han som var uskyldig anklaget og dømt? Kanksje kunne det få den jævelen som hadde ødelagt henne inn bak murene? Kanskje kunne den jævelen som hadde ødelagt henne få kjenne hvordan det føltes når ræva revnet? Hun håpet det. Vanligvis ønsket hun ikke noen noe vondt (hun passet på å ta det ut på seg selv hvis hun hadde lyst til å gjøre noen andre noe vondt. Det kunne alle arrene på armene og lårene være sannhetsvitner om. Tause vitner), men gamle gubber som føler en trang til å rævpule småjenter som ikke kan rope om hjelp unnet hun ikke annet enn smerte. Hun hadde sett på film at det var vanlig at de voldtok hverandre i fengsel. Hun gikk ut ifra at dette kanskje ikke var like vanlig i norske fengsel, men hun tillot seg selv å håpe at det var noen som kom til å sodomere jævelen på det aller groveste.

Hun fant fram en liten rød eske. Hun hadde fått esken av en av fedrene mamma hadde dratt med seg hjem. Navnet på denne farsfiguren hadde hun glemt for lenge siden, men esken var fin. Esken hadde en barnslig lås som sikkert kunne brytes opp uten store anstrengelser, men hun hadde alltid nøkkelen til esken trygt plassert i en lang gullkjede rundt halsen. Det var lyden av nøkkelen mot bordet hun hadde fokusert på, som hadde reddet henne fra å hyle (i smerte) etter hjelp når han trengte inn i henne (igjenogigjenogigjenogigjen). Det var nøkkelen hun så på mens han dro henne i håret og spurte om den lille hora likte å få det i ræva. Det var nøkkelen hun klemte rundt når han slengte henne i et hjørne og sa at han skulle drepe henne og mora hennes hvis hun sa hva som hadde skjedd. Det var denne nøkkelen hun nå brukte for å låse inn avskjedsbrevet. Brevet som sa alt hun ikke fikk sagt, men som var viktig for mange. Ikke bare for henne.

Hun gjemte boksen, men passet på å ikke gjemme den for godt. Hun ville at den skulle bli funnet, men ikke for fort. Hun ville legge igjen et lite slør av spørsmål som hun regnet med kom til å bli besvart når brevet ble funnet. Spørsmål som de i etterkant kunne ha tenkt seg til ikke å ha fått svar på likevel. Ikke alle som fikk svar i alle fall. Hun tok opp kniven og åpnet døra til rommet sitt. Hun gikk sakte mot stua. Mor satt og så på TV. Som vanlig. Det kjentes ut som om at hun svevde mer enn hun gikk, lyset fra downlightsene i taket blendet henne hver gang hun gikk under henne. Hun var sikker på at hun kunne høre blomstene rope etter vår og varmere tider under snøen utenfor stuevinduet og kunne lukte at muggsoppen formerte seg på veggen bak sofaen.

"Mamma."
Ingen reaksjon.
"Mamma."
Nå snudde mor seg mot henne. Uttrykket mor hadde på ansiktet kunne hun ha betalt mange lottomillioner for. Å høre datteren sin snakke for første gang på fjorten år var tydeligvis en høyst uventet hendelse.
"J-ja vennen min..." skjelvende reiste mor seg fra sofaen. Et glass med rødvin hun hadde vært i gang med ramlet ut av hånden hennes.
"Farvel."
I det samme hun hadde sagt disse to stavelsene stakk hun kniven dypt inn i brystkassen sin og vred rundt. Hun kjente (og hørte) kniven brekke seg gjennom ribbbeina før den treffsikkert fant veien til hjertet og punkterte det. Det var vondt, men befriende. Livet hadde vært smerte, det var bare passende at døden var vond.

Hun kunne høre mor rope, og rakk og tenkte at mor uansett må vaske teppet når hun likevel har sølt rødvin på det.

Babymonitor kapittel 9

Siste del av innledningen.

Fint med tilbakemeldinger altså,
Skal korrekturlese når jeg har kommet meg litt mer i vater.

Les, les.




NI

Alt sto bra til. Han snakket med Sissel i kanskje ti minutter, mens Hjortdal drakk sin tredje kopp med kaffe på andre siden av bordet. Vanligvis klarte ikke Fredrik å snakke i telefonen uten å vandre rundt, men i dag klarte ikke beina å bære ham. Realitetene av det som hadde skjedd to dager før, hadde sakte men sikkert begynt å synke inn. Kroppen var skjelven. Pulsen var rask. Pulsen var så kraftig at det virket som om at øynene mistet fokus hver gang et pulsslag reiste forbi. Det som var bak plasterlappen verket i takt med de raske slagene.

Sissel fortalte at en person som ble presentert som NAFFEN kjørte henne og Sigurd inn til Mosjøen for legesjekk, mens Fredrik ble bært inn i en politibil. Hun syntes det var rart at den personen som tilsynelatende var hardest skadd ikke ble fraktet til lege, men var alt for lettet over å bli hentet ut av den iskalde Volvoen ("Kjør Volvo, kjør sikkert) til å protestere. NAFFEN hadde i motsetning til Hjortdal vært lite snakkesalig, men hadde vært en stødig sjåfør ("Han kunne du ha lært noe av Freddie") og en to timers kjøretur inn til sykehuset hadde vært avslappende. Sigurd hadde også falt til ro etter at hun fikk varmet opp brystene såpass at hun klarte å gi ham litt mat. NAFFEN hadde visstnok blitt litt brydd av dette skulle man tro rødfargen som plutselig dukket opp i ansiktet hans når han oppdaget det bare brystet hennes. Det fikk stå sin prøve mente Sissel. Fredrik var enig. De hadde blitt undersøkt av en lege som visstnok var tørr bak ørene, men blekket på eksamenspapirene var neppe tørt. De fikk reise hjem i kveld. NAFFEN skulle hente dem om en time. Hun gledet seg til å se Fredrik igjen. Han gledet seg han også. De sa at de var glade i hverandre, og avsluttet samtalen.

Hjortdal satt urørlig under hele samtalen, han løftet på et øyenbryn av og til, men gjorde sitt beste for å gi inntrykk av at han ikke lyttet.

"Alt står bra til." Lettelsen lå tykt utenpå Fredrik. Pulsen hadde roet seg noe nå. Han la telefonen på bordet, Hjortdal snappet den opp nesten før Fredrik hadde rukket å slippe taket. "Meir kaffe?" Fredrik var ikke sikker på om han skulle beundre eller være bekymret over at mannen som satt på andre siden av bordet. I tillegg til å være politimann, hadde han drukket tre store (halve...) kopper med kaffe på tjue minutter. Han valgte noe midt i mellom, smilte og sa "Nei takk, du kan sikkert ta deg en kopp til. Finnes det noe mat i huset? Jeg ble litt sulten." Hjortdal reiste seg og gikk bort til et stort skap i hjørnet av kjøkkenet. Når han åpnet døra, åpenbarte det seg et overfylt kjøleskap. "E va ikkje sekker på korsn pålægg å sånnt dåger likæ, så e kjøpt litt a kvart. Dæ e brø i brøbåksn. E trur e ska ta me ein kåpp kaffe tel, men så må e fer videre." Hjortdal gikk bort til kaffetrakteren og forsynte seg med en halv kopp kaffe. Han tok opp lommelerka, ristet på den, konstaterte at den var tom. "Næi dæven, ha du sett. Tiæ flyg når man har dæ arti. E må vesst kåm me agårde." Kaffen fristet tydeligvis ikke uten `nokko attåt`. "E dæ nokko meir e kan gjær før e fer? E ska kåm tebake i mårro naturlevis." Det tvilte ikke Fredrik på. "Du vet vel ikke hvor klærne mine er?" Fredrik dro i T-skjorta som hang ned til rett over knærne hans. "Jo. Fan. Dæ hadd e jo heilt glømt a. Kom!"

Hjortdal viste Fredrik inn på et topp moderne kombinert bad og vaskerom. Pekte på en tørketrommel. "Dar e di. Di sku va tørr no." Hjortdal takket for kaffen (til sammen en og en halv kopp hvis han ikke hadde drukket mer før Fredrik kom til hektene igjen), og gikk med overraskende stødige skritt ut.

Fredrik kunne høre en bil starte opp og kjøre vekk. Han slo vekk en husflue. Varmen som bredde seg rundt i huset måtte ha fått den til å våkne fra dvalen.