Babymonitor kapittel 9

Siste del av innledningen.

Fint med tilbakemeldinger altså,
Skal korrekturlese når jeg har kommet meg litt mer i vater.

Les, les.




NI

Alt sto bra til. Han snakket med Sissel i kanskje ti minutter, mens Hjortdal drakk sin tredje kopp med kaffe på andre siden av bordet. Vanligvis klarte ikke Fredrik å snakke i telefonen uten å vandre rundt, men i dag klarte ikke beina å bære ham. Realitetene av det som hadde skjedd to dager før, hadde sakte men sikkert begynt å synke inn. Kroppen var skjelven. Pulsen var rask. Pulsen var så kraftig at det virket som om at øynene mistet fokus hver gang et pulsslag reiste forbi. Det som var bak plasterlappen verket i takt med de raske slagene.

Sissel fortalte at en person som ble presentert som NAFFEN kjørte henne og Sigurd inn til Mosjøen for legesjekk, mens Fredrik ble bært inn i en politibil. Hun syntes det var rart at den personen som tilsynelatende var hardest skadd ikke ble fraktet til lege, men var alt for lettet over å bli hentet ut av den iskalde Volvoen ("Kjør Volvo, kjør sikkert) til å protestere. NAFFEN hadde i motsetning til Hjortdal vært lite snakkesalig, men hadde vært en stødig sjåfør ("Han kunne du ha lært noe av Freddie") og en to timers kjøretur inn til sykehuset hadde vært avslappende. Sigurd hadde også falt til ro etter at hun fikk varmet opp brystene såpass at hun klarte å gi ham litt mat. NAFFEN hadde visstnok blitt litt brydd av dette skulle man tro rødfargen som plutselig dukket opp i ansiktet hans når han oppdaget det bare brystet hennes. Det fikk stå sin prøve mente Sissel. Fredrik var enig. De hadde blitt undersøkt av en lege som visstnok var tørr bak ørene, men blekket på eksamenspapirene var neppe tørt. De fikk reise hjem i kveld. NAFFEN skulle hente dem om en time. Hun gledet seg til å se Fredrik igjen. Han gledet seg han også. De sa at de var glade i hverandre, og avsluttet samtalen.

Hjortdal satt urørlig under hele samtalen, han løftet på et øyenbryn av og til, men gjorde sitt beste for å gi inntrykk av at han ikke lyttet.

"Alt står bra til." Lettelsen lå tykt utenpå Fredrik. Pulsen hadde roet seg noe nå. Han la telefonen på bordet, Hjortdal snappet den opp nesten før Fredrik hadde rukket å slippe taket. "Meir kaffe?" Fredrik var ikke sikker på om han skulle beundre eller være bekymret over at mannen som satt på andre siden av bordet. I tillegg til å være politimann, hadde han drukket tre store (halve...) kopper med kaffe på tjue minutter. Han valgte noe midt i mellom, smilte og sa "Nei takk, du kan sikkert ta deg en kopp til. Finnes det noe mat i huset? Jeg ble litt sulten." Hjortdal reiste seg og gikk bort til et stort skap i hjørnet av kjøkkenet. Når han åpnet døra, åpenbarte det seg et overfylt kjøleskap. "E va ikkje sekker på korsn pålægg å sånnt dåger likæ, så e kjøpt litt a kvart. Dæ e brø i brøbåksn. E trur e ska ta me ein kåpp kaffe tel, men så må e fer videre." Hjortdal gikk bort til kaffetrakteren og forsynte seg med en halv kopp kaffe. Han tok opp lommelerka, ristet på den, konstaterte at den var tom. "Næi dæven, ha du sett. Tiæ flyg når man har dæ arti. E må vesst kåm me agårde." Kaffen fristet tydeligvis ikke uten `nokko attåt`. "E dæ nokko meir e kan gjær før e fer? E ska kåm tebake i mårro naturlevis." Det tvilte ikke Fredrik på. "Du vet vel ikke hvor klærne mine er?" Fredrik dro i T-skjorta som hang ned til rett over knærne hans. "Jo. Fan. Dæ hadd e jo heilt glømt a. Kom!"

Hjortdal viste Fredrik inn på et topp moderne kombinert bad og vaskerom. Pekte på en tørketrommel. "Dar e di. Di sku va tørr no." Hjortdal takket for kaffen (til sammen en og en halv kopp hvis han ikke hadde drukket mer før Fredrik kom til hektene igjen), og gikk med overraskende stødige skritt ut.

Fredrik kunne høre en bil starte opp og kjøre vekk. Han slo vekk en husflue. Varmen som bredde seg rundt i huset måtte ha fått den til å våkne fra dvalen.