Babymonitor kapittel 6

Historien bak vandelen.
Takk for tilbakemeldinger så langt. Setter pris på kritiske ros og kritikk.
Den mest konstruktive tilbakemeldingen så langt har vært "gjesp."
God Helg!
Mer på mandag!









SEKS

regnet med å få jobbe som lærer igjen etter det som skjedde. Nå var han riktignok ikke ansatt ved en skole når episoden utspilte seg, men han jobbet med barn.
"Selv om de du jobber med er over seksten år, Fredrik, så er det barn. Du kan ikke oppføre deg på en slik måte. Hvis dette kommer ut, går det ikke bare ut over deg, men hele klinikken." Overlege Kristiansen så sliten ut. Han veide hvert ord med omhu. Han likte Hansen godt. Ung, dyktig, jobbet gjerne overtid uten å kreve ekstra betaling eller ferie. Overlege Kristiansen var sikker på at Frederik Hansen hadde en stor fremtid innen for barne- og ungdomspsykologien. Kanskje var det sin egen arvtaker han satt og hadde den vanskeligste samtalen i sitt profesjonelle liv med.

"Jeg kan ikke legge lokk på dette stort mye lengre Fredrik. Foreldrene krever din øyeblikkelige avgang. Jeg har sagt at jeg skal diskutere saken med deg, men jeg synes du bør vurdere å ta.." Kristiansen kikket ned på den store, ryddige pulten sin. "Ja, du bør ta permisjon i alle fall. Til foreldrene har roet seg ned. Da kan vi kanskje snakke fornuft med dem." Kristiansen løftet blikket, prøvde å kikke den unge sjokkerte personen på den andre siden av bordet inn i øynene, men ombestemte seg da han så uttrykket i ansiktet til Hansen. "Ta permisjon?" Presset Fredrik fram. "JEG skal ta permisjon? Du er ikke lite frekk. Du vet like godt som meg at alle samtaler blir tatt opp på film. Du vet like godt som meg, at hvis jeg finner den filmen noen har gjemt unna," Kristiansen krøp sammen når Frederik Hansen la ekstra trykk på ordet `noen`, "er det ikke jeg som får trøbbel. Du trenger en syndebukk? Jeg skal faen ikke være noen syndebukk. At `noen` ikke klarer å holde pikken i buksa når en 17 år gammel selvskader kommer til samtale skal ikke jeg ta skylda for" Kristiansen ble ti år eldre når Frederik la trykk på `noen` for andre gang.

"Hør her Fredrik, jeg kan ikke hjelpe deg hvis du ikke tar i mot de rådene jeg gir deg. Ta permisjon, så skal du se at dette blåser over." Stemmen hadde mistet all den autoriteten den vanligvis hadde. "Et år er sikkert nok. Du kan studere, kanskje skrive ferdig oppgaven din om..." Kristiansen tenkte seg om, Fredrik kjente kvalmen snike seg innpå, brystet snørte seg sammen. "Asperger.. var det ikke Asperger du skrev om?" "Jeg skal ikke ta permisjon. Hvis det blir rettsak av dette, skal jeg dra deg med meg." Fredrik kunne ikke helt tro det han selv sa. Vanligvis var rollene mellom overlegen og pedagogen uomtvistelige. Overlegen ga beskjed, pedagogen gjennomførte beskjeden han fikk. Det var ikke snakk om noe annet. "Du kan hilse foreldrene å si at jeg ikke tar ansvar for noe som helst, jeg har ikke gjort noe galt. Jeg stiller gjerne opp med DNA, løgndetektor, ring forbanna CSI hvis du vil". Denne siste referansen gikk Kristiansen hus forbi uten at Fredrik merket det. Han var på vei opp av stolen og ut døra før han rakk å se noen reaksjon.

Vel inne på sitt eget kontor, bak lukket dør på sine sju kvadratmeter uten vindu og med et ventilasjonsanlegg som hadde vært i orden en gang på 1980-tallet, brøt Fredrik sammen i stille gråt, mens han pakket sakene sine.

Rettsaken gikk slik den måtte gå. Uten beviser slapp Fredrik unna fengselstraff, men fikk en rettslig ordre på at han ikke fikk jobbe som terapeut lenger. Ingen trodde på forklaringen han gav om at Overlegen hadde bedt om å få gjennomføre timen den skjebnesvangre dagen. Ingen var innstilt på å tro på at Fredrik Hansen ikke kunne gjøre rede for filmopptaket som viste hva som egentlig hadde skjedd.

Foreldrene til Stine Ellefsen sa til pressen i etterkant at det var "en skandale at det ikke ble fengsels-straff" og at de "kom til å anke dommen." Mediene fråtset i saken, Fredrik søkte tilflukt hos den eneste som trodde at han snakket sant. Sissel visste at Fredrik var uskyldig (hun hadde tross alt vært sammen med ham såpass lenge at hun kunne lukte når han ikke snakket sant. Dessuten var han håpløs til å lyve) og støttet ham gjennom den vanskelige perioden. Hun tok telefonen når den ringte, og kunne etterhvert si "ingen kommentar" med samme selvfølgelighet som en dreven politiker. At foreldrene hennes ikke viste den samme forståelsen, og valgte å slutte å ta kontakt etterhvert som saken ble rullet opp i media, var tungt, men det var Fredrik hun skulle leve resten av livet med. Det måtte de bare akseptere. Dessuten, hun var sikker på at de kom til å komme ta til fornuft etterhvert.

Et år senere sitter Overlege Kristiansen fremdeles bak den store pulten sin, mens Frederik ligger på en vokterbolig i en seng han ikke kjenner. I en T-skjorte som er tre nummer for stor. Sissel sitter på et sterilt venterom på et sykehus i en by hun ikke visste fantes før hun ble fraktet dit tidligere på dagen. Foreldrene sine har hun ikke snakket med det siste året. Sigurd var lykkelig uvitende, men gråt sårt og famlet etter Hinkelpinkel som hadde falt ut av barnevogna og ned på gulvet.

I en låst skuff på kontoret til Overlege Kristiansen, ligger filmen Frederik Hansen så gjerne skulle ha fått vist under rettsaken.