Babymonitor kapittel 1

Jaja, jeg har alltid hatt lyst til å skrive "noe".
Tenkte jeg kunne prøve å legge "noe" ut her slik at jeg kunne få tilbakemelding på "noe".

Det er jo så pedagogisk med respons og slikt.

Ikke at det er mange som leser blogger lenger, og i alle fall ikke blogger som ikke handler om kjendiser eller pupper (det er forresten både pupper og kjendiser lenger ned i bloggen...).
Men skulle du snuble innom. Les!



EN

Det var glatt. Mørkt var det også. Veien var tydeligvis ikke brøytet siden snøfallet i morges, men med en stødig hånd og overdreven tro på egne ferdigheter bak rattet kom han seg frem. Volvoen, en 1997 modell V70 med alt for liten motor og piggdekk som var moden for utskifting, slingret faretruende nær brøytekantene. Han kikket fort bak på kone og barn. Kona gjorde så godt hun kunne, men det var tydelig at hun hadde tatt på seg "ikke vise barnet at jeg er redd" maska si. Han kjente henne såpass godt etter sju år, at han klarte å se når hun spilte skuespill (med unntak fra når de hadde sex, men det var det bare kone som visste). Lillemann var rolig i den bakovervendte barnestolen. Han satt der og hadde flott utsikt til det overfylte bagasjerommet, han sovnet innimellom noe far syntes var ganske fantastisk. At noen kunne være så rolig at de fikk til å sove når kjøreforholdene var så dårlige som de var, var intet mindre enn beundringsverdig.

"Er det langt igjen?" Kone snakket lavt for ikke å vekke lillemann. Hun så tydelig bekymret ut nå som hun var sikker på at lillemann sov.
Han hadde sett et skilt for en liten stund tilbake. Han hadde klart å skimte "Majavatn 11", gjennom snødrevet og vindusviskerne som flakset fram og tilbake for fullt. Hvor lenge det var siden? Tja, kanskje 10 minutter. Kanskje 20? Tiden hadde han mistet litt oversikt over. Han var sliten etter å ha kjørt lenge.
"Kanskje en liten halvtime, jeg er ikke sikker" han svarte like lavt gjennom sammenbitte tenner. Skulle han ha vært ærlig, hadde han overhodet ikke begrep over hvor langt det var igjen. For alt han visste, hadde de kjørt rett forbi Majavatn. Han satset på at han tok feil. Magefølelsen, som han vanligvis kunne stole på, hadde sviktet ham i dag. Alt magefølelsen fortalte ham akkurat nå, var at han skulle stoppe før han kjørte av veien, eller fikk et ublidt møte med en brøytebil. Magefølelsen var farlig nær panikk.
"Ok" svarte kone. Han syntes at han hørte et snev av den samme magefølelsen i det korte svaret hennes.

Han tok bare øynene av veien et lite brøkdel av et sekund. Han skulle se om han kunne finne brusflaska i setet ved siden av seg. Han var så tørst at halsen utstøtte et lite klikk når han gjørde et forsøk på å svelge. I det lille brøkdelet av et sekund, skled høyre forhjul av veien. Volvoen fikk sleng, og han kastet begge hendene over rattet igjen for å korrigere. "Inn med clutchen, styr i mot, brems rolig ned", sa han til seg selv mens han prøvde å rette opp bilen. Kanskje var det alle årene på vinterbare veier som gjorde at han ikke klarte å rette opp bilen, kanskje var det ikke mulig å rette opp slengen uansett hvor mye erfaring han hadde. Bilen havnet i brøytekanten på motsatt side. Begge forhjulene løftet seg fra veien, og var på god vei ut i granskogen, før bilen plutselig slo seg til ro. Han kjente at bilbeltet strammet til, og tenkte på at han hadde likt den aksjonen trygg trafikk hadde for bilbeltebruk for noen år siden. Lillemann brøt ut i øredøvende, trøstesløs gråt, mens kone ga fra seg et "Helvete heller!" Det første som slo ham var at han måtte på do. Beltet måtte ha strammet til over urinblæra, det andre han tenkte på var at airbagen ikke hadde slått ut, noe som måtte ha resultert i at han slo hodet inn i rattet. Han kjente at det rant noe varmt nedover panna. "Kjør Volvo, kjør sikkert" hadde bruktbilselgeren sagt. Han hadde sikkert gnidd seg i hendene når noen omsider var dumme nok til å kjøpe denne håpløse unnskyldningen av en bil.

Omsider fikk han summet seg såpass at han klarte å snu seg rundt. "Går det bra?" fikk han fram. Stemmen hørtes ikke ut som sin egen. Han merket at han snakket høyt. Han var nødt til det for å overdøve hylene til lillemann. Kone hang over lillemann med en bekymret mine, men nikket bekreftende. Joda det gikk bra med dem. Han så at bagasjen hadde flyttet litt på seg, men ikke nok til at noe hadde flydd framover i bilen. Hvor fort hadde han kjørt? 50 kilometer i timen? 60? 100? Han hadde ingen anelse. Nå kom tanken om at bilen sto delvis ute i veien fremdeles. Hvis det var noen andre som var gale nok til å kjøre seg en tur denne kvelden, ville de ikke se dem før det var for sent. Han tenkte et øyeblikk på hvordan begravelsen sin skulle være, bestemte seg kjapt for å slutte å være morbid, og prøvde å åpne døra. Døra var ikke lett å få opp, han måtte kjempe mot snøen som hadde lagt seg foran den, men den åpnet seg. Han kneppet av seg bilbeltet, merket at trangen han hadde hatt til å pisse forsvant, og gikk sakte ut av bilen. "Vent her", sa han til kone med en stemme som lignet litt mer på sin egen. Han rakk ikke å høre svaret hennes før han smalt døra igjen.

Det var kaldt utenfor. Vinden blåste godt nå, og snøen kom nesten vannrett mot ham. Han angret på at han hadde valgt å kjøre i sandaler, jeans og t-skjorte, men han hadde ikke planlagt å bli stående i en brøytekant i ødemarka. Han gikk bak bilen, åpnet bagasjerommet, noe som resulterte i at en barnevogn fylt med poser ramlet ut. Han bannet lett mens han sparket vogna unna. Han hørte kone snakke beroligende til lillemann. Uten resultat så langt. Han hylte om mulig enda høyere enn før. Omsider fant han varseltrekanten. Han tok den ut, og løp så fort bena kunne bære ham for å få satt den ut. Sandalene hadde om mulig enda dårligere grep på den snødekte veien enn Volvoen hadde hatt, noe som førte til at han falt to ganger før han syntes han hadde kommet langt nok unna bilen til at han kunne plassere varseltrekanten. Det var sikkert regler for hvor langt unna bilen varseltrekanten skulle stå. Forskrifter som alle som kjørte bil skulle ha helt klare for seg. De som skrev forskriftene har nok aldri prøvd å sette ned en varseltrekant i stummende mørke, i snestorm utstyrt med sandaler. Han skled sakte tilbake mot bilen. Han hadde nå, i tillegg til en skikkelig hodepine, to forslåtte albuer og et kne som kjentes ut som om at det var modent for utskifting. Veien tilbake til bilen kjentes lang ut. Faretruende lang. Hadde han klart å gå seg bort? Han hadde tross alt slått hodet sitt, ganske hardt hvis han skulle tro hodepinen som stadig ble mer tydelig. Nei, det var ikke mulig. Han bestemte seg for å ikke stole på magefølelsen som skrek "SNU!!", og skled videre.

Magefølelsen hadde bommet. Han kunne tydeligvis slutte å stole på den. Den virket tydeligvis ikke når man krysset fylkesgrensen mellom Sør-Trøndelag og Nordland. Bare noen meter etter at magefølelsen hadde gjort sitt beste for å få ham til å vandre rundt til han frøs i hjel, så han nødblinken. Sikten kunne ikke være mer enn 5 meter. Han kunne ikke huske å ha vært ute i slikt vær før. I et øyeblikk var han lettet over å se bilen igjen. Så kom realiteten snikende tilbake. Han skulle ikke være glad for å finne bilen sin havarert med forhjulene godt plantet oppe på en brøytekant. Hjertet sank, men han gled de siste meterne til bilen.

"Jeg har satt ut varseltrekant", sa han. Han merket at stemmen skalv. Først nå merket han hvor kald han var.
"Herregud som du ser ut", sa kone. Lillemann hadde roet seg litt ned nå. Han kravlet seg inn i baksetet, satte seg ved siden av kone, og klemte henne hardt.
"Er det ille? Jeg kjenner at jeg må ha slått hodet ganske hardt." Han tok seg til hodet, kjente at hånden ble klebrig. Kone dro hodet hardt nedover, akkurat for hardt.
"Det er rart hvordan leger og sykepleiere ikke klarer å være forsiktig," tenkte han. Det var tydelig at kone hadde gått inn i jobbmodus.
"Jeg tror ikke det er dypt. Det er nok bare en skramme," konstaterte hun og snudde seg tilbake til lillemann som hadde gått tilbake til sin egne bekymringsløse verden. Han hadde tydeligvis en dyp og meningsfull samtale med Hinkelpinkel, eller kanskje Hoppsi Deisi. Akkurat nå var ikke forksjellen så viktig. Han hadde viktigere ting å tenke på enn hvilken barneteve figur lillemann foretrakk.
"Hva skal vi gjøre nå?" sukket kone oppgitt.
"Jeg har satt ut varseltrekant. Jeg håper den ikke blåser ned, ikke at jeg tror noen kommer til å se den uansett. Det er ikke mulig å se stort ute nå. Jeg tror det lureste vi gjør, er å sitte i ro til noen kommer, eller til været blir bedre. Det kan ikke være langt igjen til huset nå", stemmen var avbalansert. Han var vant til å takle vanskelige situasjoner. Ikke sine egne vanskelige situasjoner, men han hadde god erfaring med å takle andre sine. Det var adskillig vanskeligere å takle sin egen merket han.
"Mobiltelefonen?" kone så spørrende på ham.
Han slo seg til hodet, traff akkurat der det gjorde vondest og angret på at han skulle være så gestikulerende i en slik situasjon.
"Det hadde jeg ikke tenkt på", sa han og kunne virkelig slå fast at det var lettere å takle andre sine vanskelige situasjoner enn sine egne.
Han dro telefonen opp fra bukselommen, slo 113 og ventet på svar.

Telefonen ga fra seg tre korte toner, før den gikk over i opptattsignal. Ikke dekning.
"Faen!" ropte han.
Kone kikket fort bort på lillemann, som tydeligvis fremdeles var opptatt med Hinkel.. eller var det Hopsi, før hun snudde seg tilbake.
"Ikke dekning?", spurte hun med et snev av panikk i stemmen.
"Nei. Vi er tydeligvis lenger ut på landet enn jeg trodde. Jeg var helt sikker på at E6 skulle ha mobildekning", stemmen var lavere men fremdeles såpass høy at kone snudde seg bort til lillemann før hun svarte.
"Ok, da venter vi her? Det må komme noen før eller siden."
"Det kommer til å bli kaldt, svarte han kort."
"Det er kaldere der ute." Kone pekte ut gjennom vinduet som raskt hadde blitt dekt av dugg.
Dette fikk ham til å tenke på "Prinsessen som ingen kunne målbinde", og han kjente at han fikk lyst til å smile. Lillemann gurglet fornøyd, mens han var godt i gang med å spise på nesen til Hinkelpinkel.