Babymonitor kapittel 5

Bakgrunnshistoren. Hvorfor i all verden er Fredrik Hansen på Majavatn?

Read all about it!

Et lite spark til NSB fikk jeg også med.

Dessuten, jeg lo godt når jeg skrev: Fredrik Hansen, klinisk pedagog. Hah, det fikk litt Jaims Bånn schvung over seg.






FEM

Vokterboligen de hadde leid, hadde vært brukt av NSB tidligere. NSB hadde hatt folk stasjonert i vokterboliger langs hele Nordlandsbanen. I takt med moderniseringen og den påfølgende nedleggingen av stasjoner (også kalt rasjonalisering), hadde vokterboligene blitt stående tomme. Noen ble solgt som fritidsboliger, mens andre ble leid ut til lokalbefolkningen. Vokterboligen ved Majavatn stasjon, var utleid til lokalbefolkningen, og nå skulle Fredrik, Sissel og Sigurd Hansen flytte inn. For en periode.

Det som er fint med vokterboligene er at de er store. To etasjer med en grunnflate på 100 kvadratmeter. Kjeller er det også. Dette gir et totalt areal som kan måle seg med mange nye hus i ti-millionersklassen. De aller fleste vokterboligene har også fjøs. Det var ikke uvanlig at de som holdt til i vokterboligene tidligere hadde kyr for å holde seg med melk, og kanskje en gris eller to slik at julemiddagen var sikret. Fjøsene har i den siste tiden blitt oppgradert til mer eller mindre moderne garasjer eller revet. Ved vokterboligen på Majavatn, sto fjøsen fremdeles. Så vidt.

Vokterboligen var rødmalt, store støpte vinduer med hvit innramming. Egentlig ganske så koselig hvis du klarte å venne deg til lyden av togene på Nordlandsbanen som kom forbi i tide og utide. Mest i utide skulle man tro det avisene skrev om NSB.

Vokterboligen ved Majavatn stasjon hadde ganske nylig fått satt in badstu i kjelleren. Stua var renovert for et år siden, og nytt kjøkken hadde blitt satt inn. Dette var gjort på dugnad i bygda. Det var ikke mye for lokalbefolkningen å finne på. De fleste som var fastboende, jobbet i turistbransjen, og det var til tider svært rolig. Når været var dårlig møttes de ofte på Majastua for å snakke over en øl i baren, eller en karsk på bakrommet. Det var også en del som drev med reindrift. Etterhvert som turistene ble færre og reindrifta ble mindre lønnsom, var det mange som flyttet fra bygda, men de som ble igjen jobbet hardt for å holde de tilbudene som var igjen ved like. Ett av tilbudene de hadde klart å redde var den lokale skolen. De hadde ikke hatt lærer ved skolen på et halvt år, men lokalbefolkningen stilte opp, og gjorde sitt beste for at skolegangen til ungene skulle bli best mulig. Ingen hadde svart på den stillingsannonsen de hadde satt inn i avisene, så de hadde klart seg som best de kunne. Helt til det en dag ramlet inn en søknad fra en Fredrik Hansen, klinisk pedagog med utdannelse fra en hel mengde av universitet både i Norge og utlandet.

Det var nesten for godt til å være sant, men endelig skulle det bli orden på den prekære mangelen på lærer. Godt var det. Det var bare et spørsmål om tid før de hadde vært nødt til å si ifra om at skolen ble drevet uten pedagogisk ledelse, og da kunne det i verste fall ende opp med at ungene måtte dra den lange veien til Trofors for å få skolegang. Å reise til Trofors var for mange fra Majavatn en skjebne som bare kunne måle seg med døden.

Jobbintervjuet ble gjort over telefon. Lønn ble avtalt, og selv om de ikke kunne måle seg med den lønna Fredrik Hansen, klinisk pedagog, var vant til fra de jobbene han hadde hatt tidligere, var dette tilsynelatende ikke noe problem for Hansen. Innbyggerne i Majavatn og omegn slo seg til ro med at "en lærer må vel være idealistisk" og "lærerne får sin lønn i himmelen" og tenkte ikke mer på dette.

Å sjekke vandel var ikke noe som falt dem inn. En forhastet ansettelse, men de var i en situasjon som ikke tillot dem å være kresen. Dette passet Fredrik Hansen bra.

Frederik Hansen hadde ikke