Kapittel 3

Nåh er det på tide å slå fast at ingen av de personene jeg skriver om, selv om de kanskje er mer eller mindre løst basert på virkelige personer, er reelle. Alt er bare oppgulp av en mer eller mindre livlig fantasi.






TRE

"Hansen ja, bilulykke." "Tre stykker...Ingen alvorlige skader...spedbarn...flyttelass"

Fra sengen der han lå kunne han høre en mann snakke med noen. Hodet dunket. Et øyeblikk var han overbevist om at han hadde vært på en skikkelig fest kvelden før. Bitene falt sakte men sikkert på plass. "Gravøl. Det ble nesten gravøl." Han tok seg til hodet. Kjente en plasterlapp i panna. Han kikket seg rundt i rommet. Det var et ganske lite rom, med en tapet som passet rett in i et ukeblad fra 1970 tallet. Brun bakgrunn med blomster i diverse andre brunfarger. Døra var malt grønn. På veggen foran senga hang det en reklameplakat. En mann på tur. Rød anorakk. Kvikk Lunsj fra Freia. Tursjokoladen. Ved siden av senga sto et lite rundt bord med tre bein.

Rommet luktet fuktig, men var varmt. Det var opplyst av en kuppel som hadde mange husfluer på samvittigheten. Bak grønne gardiner kunne han skimte et vindu. Det gjorde vondt i øynene når han prøvde å kikke ut vinduet, så han lukket dem.

Han tok av seg teppet og satte seg opp i senga. Dette fikk hodepinen til å nå nye høyder. Det skjøt piler av smerte fra plasterlappen og ned bak begge øynene. Han la merke til at noen hadde kledd av ham. Han satt nå i en T-Skjorte som var minst tre nummer for stor, og en boksershorts med gule smilefjes på. Han kremtet og prøvde seg på et "hallo". Stemmen knakk. Han prøvde å svelge, og merket at munnen var tørr. Han så at det sto et glass fylt med vann på bordet ved senga. Han tok en slurk, og prøvde seg igjen. "Hallo?"

"Jeg ringer tilbake, jeg synes jeg hørte... ja så fort som mulig. Takk."

Han hørte noen nærme seg døra. Noen med det som måtte være store sko, trampet mot døra, stoppet utenfor, kremtet, og åpnet den.

Om skoene var store, så var den personen som sto i døråpningen enorm. En manneskikkelse kledd i svart sto med et stort smil om munnen. "Der var du våken ja (Dar va du våken jah!)" "Vi hadde nesten begynt å bli bekymret for deg (Vi hadd næstn bejynt å bi bekymræ førr de)" "Fint å se at du er våken." Mannen sang mer enn han snakket. En dyp baritonstemme alle mannskor kunne ha hatt god bruk for. "Hvor er jeg?" Smilet til den store mannen i døra ble enda større. "Du e heime."