Babymonitor kapittel 7

En alkoholisert politimann?
Uhørt.






SJU

"Du ska bære ligg i ro," sa kjempen som hadde presentert seg som Per Hjortdal. "Dæ e ingenteng du kan gjær akkurat no uansett. Biln bi tauæ hit, å e ska bær inn tengan dågers."
Fredrik klarte omsider å summe seg såpass at han klarte å se forbi at mannen var stor. De svarte klærne han hadde sett at Hjortdal hadde på seg, viste seg å vøre en politiuniform. Ansiktet hans var værbitt, og selv om det var vanskelig å gjette på hvor gammel denne mannen kunne være, var det rynker i det værbitte ansiktet som vitnet om at han var over halvveis til åtti. Han hadde lyst hår. Det så ikke ut som om at han brukte mye tid på å ordne seg på håret etter at han sto opp om morgenen. Det sto opp i tjafser. Han kunne ha vært en fin reklame for et "out of bed" hårprodukt. Øynene var små i det store ansiktet, og han la merke til at han manglet ringfingeren på venstre hånd.

"Jeg føler meg bedre." En løgn, men Fredrik kjente at han måtte komme seg opp og prøve å komme seg til en telefon. Han ville snakke med Sissel. Forsikre seg om at hun virkelig hadde det bra. Hjortdal la hodet på skakke, og smilte. Om Hjortdal ikke var nøye med hårstellet, var han tydeligvis veldig nøye med tannpussen. "Ja, vess du sei at du klare, så ska ikkje e nekt de å stå opp. Kaffe?" Hjortdal ventet ikke på svar, men snudde trampet ut av rommet. Det kunne ikke være vanskelig å være tyv med denne politimannen på vakt. Hele huset ristet når han trampet nedover gangen. Å snike seg innpå noen var neppe Hjortdal sin sterkeste side.

"Hvor er klærne mine?" Ikke noe svar. Fredrik kikket seg fort rundt i rommet, snudde fort på hodet, og fikk kjenne pilene bak øynene igjen. Han knep øynene sammen, åpnet dem sakte, og kikket rolig rundt i rommet. Klærne var ikke å se. Han ble nødt til å drikke kaffe i de klærne noen hadde lånt ham.

Når Fredrik gikk ut døra fra rommet han hadde ligget inne på, ble han overrasket. Om soverommet hadde vært et alter for 1970-tallet, var det han så på nå topp moderne. En lang gang med parkettgulv, i taket var det montert spotlights som kastet et behagelig lys ned mot gulvet. På veggene var det lagt en dus gul tapet. Veggen var dekorert med smakfulle fotografier i svart hvitt. "IKEA" tenkte Fredrik. "Jeg er sikker på at jeg har sett disse fotografiene på IKEA". Det var tre dører til i gangen, den ene av disse sto på gløtt. Bak denne døra kunne han høre Hjortdal nynne på en sang han ikke klarte å kjenne igjen.

Fredrik tuslet nedover gangen mens han støttet seg forsiktig til den tapetbelagte veggen. Gulvet kjentes varmt ut selv om han var barføtt. Han gikk bort til døra han kunne høre Hjortdal bak, og åpnet den. Bak denne døra åpenbarte det seg et topp moderne kjøkken. Innebygd komfyr, mikrobølgeovn, rustfritt stål så langt øynene kunne se. Gulvet på kjøkkenet var flislagt, men varmt. Hjortdal snudde seg rundt, smilte og pekte bort mot kjøkkenbordet. Frederik nikket forsiktig for å ikke vekke de som skjøt piler ned mot det venstre øyet, og gikk og satte seg ved bordet.

"CooP gul. Finns ikkje nå likar" smilte Hjortdal og satte et stort hvitt krus det sto `Porten til Nord-Norge` på ned foran Fredrik. Hjortdal fylte kruset helt opp, og satte seg ned. "Dæ mått i såfall va vess vi fyllt oppi litt heimbreint. Ska du ha ein kaffedåkter?" Fredrik ristet forsiktig på hodet, han kjente at de som skjøt piler var på vakt, og tenkte egentlig ikke noe over at det var merkelig at en poltimann tilbød ham hjemmebrent. "Jaja, e tar me ein", sa Hjortdal og reiste seg for å hente seg en kopp. Han fylte koppen halveis opp med kaffe, tok fram ei lommelerke fra baklommen, og fylte resten av koppen opp med innholdet fra lerka. Hjortdal tok en stor slurk fra koppen, slapp ut et fornøyd sukk, og satte seg ned ved siden av Fredrik. Fredrik tok seg til plasterlappen med en hånd, og tok en slurk av sin egen kopp. Gul CooP hadde aldri smakt bedre.