Nok et kort kapittel, men slapp av (eller ikke) de blir snart lange.
Jeg oppdager stadig ting jeg skulle ha endret på, men jeg lar det passere foreløpig. Skal gå grundigere igjennom skriveleif og kontinuitetsfeil etterhvert som jeg kommer ut i neste del.
Jeg har startet på del 2 nå. Det dere har sett sålangt er bare en liten "snepp" av innledningen.
FIRE
Det viste seg at de hadde kjørt av veien snaue 500 meter fra vokterboligen de hadde leid. De var langt fra de første som hadde kjørt av veien på akkurat dette stedet. "Jævla feildosert sveng akkurat dar," sa den enorme mannen. "Altså, når dæ e vinter, så ligg søringan slængt her, så dæ va bra at e tok me ein ækstrarunde førr å sjækk at brøytebiln ikkje hadd kjørt se fast på Smalåsn. Dæ skjer av å te. E bremsæ ne før å ikkje få slæng i `søringsvengen`," mannen blunket fort med det ene øyet. "Så såg e varseltrekantn dågers. E rakk akkurat å høgg i bremsan før e brasæ rætt inn i dåger." "E rengt etter NAFFEN mæ ein gång, asså, vi kallæ hain NAFFEN, men hain heite Egil. Hain Egil å e greidd å knus ruto å dræg dåger ut. Biln va jævla kall. E e ikkje sekker på kor længe dåger ha klart dåger." "Hvor er Sissel?" sa han mens han nikket og latet som han skjønte hva denne kjempen av en mann snakket om. Ikke nok med at han hadde tidenes hodepine, men det språket denne skapningen snakket var ganske langt unna det han tidligere hadde betraktet som norsk.
"Kjærringæ? Vi kjørt ongen å kjærringæ inn tel Mossyn. Tel sykehuse. Di har dæ fint, mæn vi syns at di kun træng ein sjækk. Sånn bære førr å va sekker." Kjempen i døra tok en pause i snakkinga og tok noen skritt lenger inn i rommet. "Dæ e du som ska va lærar her sant? Dæ e du som e hain Hansen?" "Jeg heter Hansen ja." Den store mannen rakte fram hånda si. "Per Hjortdal, hyggele." Hendene møttes i et håndtrykk. "Fredrik Hansen," sa mannen i den alt for store T-skjorta og smilefjes-boxershorts mens han håpet at denne kjempen snart skulle slutte å klemme hånda hans i stykker.
onsdag 10. februar 2010
tirsdag 9. februar 2010
Kommentarer
Ganske håpløst av meg egentlig. Å be om respons, og samtidig ha slått av kommentar-funksjonen på blåggen.
Det skal være fikset nå, så hvis noen føler trang til å skrive noen ord setter jeg pris på det.
Takk
Det skal være fikset nå, så hvis noen føler trang til å skrive noen ord setter jeg pris på det.
Takk
Kapittel 3
Nåh er det på tide å slå fast at ingen av de personene jeg skriver om, selv om de kanskje er mer eller mindre løst basert på virkelige personer, er reelle. Alt er bare oppgulp av en mer eller mindre livlig fantasi.
TRE
"Hansen ja, bilulykke." "Tre stykker...Ingen alvorlige skader...spedbarn...flyttelass"
Fra sengen der han lå kunne han høre en mann snakke med noen. Hodet dunket. Et øyeblikk var han overbevist om at han hadde vært på en skikkelig fest kvelden før. Bitene falt sakte men sikkert på plass. "Gravøl. Det ble nesten gravøl." Han tok seg til hodet. Kjente en plasterlapp i panna. Han kikket seg rundt i rommet. Det var et ganske lite rom, med en tapet som passet rett in i et ukeblad fra 1970 tallet. Brun bakgrunn med blomster i diverse andre brunfarger. Døra var malt grønn. På veggen foran senga hang det en reklameplakat. En mann på tur. Rød anorakk. Kvikk Lunsj fra Freia. Tursjokoladen. Ved siden av senga sto et lite rundt bord med tre bein.
Rommet luktet fuktig, men var varmt. Det var opplyst av en kuppel som hadde mange husfluer på samvittigheten. Bak grønne gardiner kunne han skimte et vindu. Det gjorde vondt i øynene når han prøvde å kikke ut vinduet, så han lukket dem.
Han tok av seg teppet og satte seg opp i senga. Dette fikk hodepinen til å nå nye høyder. Det skjøt piler av smerte fra plasterlappen og ned bak begge øynene. Han la merke til at noen hadde kledd av ham. Han satt nå i en T-Skjorte som var minst tre nummer for stor, og en boksershorts med gule smilefjes på. Han kremtet og prøvde seg på et "hallo". Stemmen knakk. Han prøvde å svelge, og merket at munnen var tørr. Han så at det sto et glass fylt med vann på bordet ved senga. Han tok en slurk, og prøvde seg igjen. "Hallo?"
"Jeg ringer tilbake, jeg synes jeg hørte... ja så fort som mulig. Takk."
Han hørte noen nærme seg døra. Noen med det som måtte være store sko, trampet mot døra, stoppet utenfor, kremtet, og åpnet den.
Om skoene var store, så var den personen som sto i døråpningen enorm. En manneskikkelse kledd i svart sto med et stort smil om munnen. "Der var du våken ja (Dar va du våken jah!)" "Vi hadde nesten begynt å bli bekymret for deg (Vi hadd næstn bejynt å bi bekymræ førr de)" "Fint å se at du er våken." Mannen sang mer enn han snakket. En dyp baritonstemme alle mannskor kunne ha hatt god bruk for. "Hvor er jeg?" Smilet til den store mannen i døra ble enda større. "Du e heime."
TRE
"Hansen ja, bilulykke." "Tre stykker...Ingen alvorlige skader...spedbarn...flyttelass"
Fra sengen der han lå kunne han høre en mann snakke med noen. Hodet dunket. Et øyeblikk var han overbevist om at han hadde vært på en skikkelig fest kvelden før. Bitene falt sakte men sikkert på plass. "Gravøl. Det ble nesten gravøl." Han tok seg til hodet. Kjente en plasterlapp i panna. Han kikket seg rundt i rommet. Det var et ganske lite rom, med en tapet som passet rett in i et ukeblad fra 1970 tallet. Brun bakgrunn med blomster i diverse andre brunfarger. Døra var malt grønn. På veggen foran senga hang det en reklameplakat. En mann på tur. Rød anorakk. Kvikk Lunsj fra Freia. Tursjokoladen. Ved siden av senga sto et lite rundt bord med tre bein.
Rommet luktet fuktig, men var varmt. Det var opplyst av en kuppel som hadde mange husfluer på samvittigheten. Bak grønne gardiner kunne han skimte et vindu. Det gjorde vondt i øynene når han prøvde å kikke ut vinduet, så han lukket dem.
Han tok av seg teppet og satte seg opp i senga. Dette fikk hodepinen til å nå nye høyder. Det skjøt piler av smerte fra plasterlappen og ned bak begge øynene. Han la merke til at noen hadde kledd av ham. Han satt nå i en T-Skjorte som var minst tre nummer for stor, og en boksershorts med gule smilefjes på. Han kremtet og prøvde seg på et "hallo". Stemmen knakk. Han prøvde å svelge, og merket at munnen var tørr. Han så at det sto et glass fylt med vann på bordet ved senga. Han tok en slurk, og prøvde seg igjen. "Hallo?"
"Jeg ringer tilbake, jeg synes jeg hørte... ja så fort som mulig. Takk."
Han hørte noen nærme seg døra. Noen med det som måtte være store sko, trampet mot døra, stoppet utenfor, kremtet, og åpnet den.
Om skoene var store, så var den personen som sto i døråpningen enorm. En manneskikkelse kledd i svart sto med et stort smil om munnen. "Der var du våken ja (Dar va du våken jah!)" "Vi hadde nesten begynt å bli bekymret for deg (Vi hadd næstn bejynt å bi bekymræ førr de)" "Fint å se at du er våken." Mannen sang mer enn han snakket. En dyp baritonstemme alle mannskor kunne ha hatt god bruk for. "Hvor er jeg?" Smilet til den store mannen i døra ble enda større. "Du e heime."
mandag 8. februar 2010
Babymonitor kapittel 2
Kort og fremdeles ikke korrekturlest.
TO
Hvor lenge han hadde sovet visste han ikke. Men akkurat nå ble han revet ut av søvnen av at noen banket på vinduet. Frostrøyken kom ut av munnen hans i korte skjelvende støt. Vinduet var dekt av rimfrost.
"Hallo!" Stemmen kom langt borte fra.
"Er det noen der? (E de nån dar?)" Nærmere nå.
"Hvis det er noen der inne, bank på ruta! ( Vess dæ e nån dar inne, bank på ruto!)" Enda nærmere nå. Nesten velsignet nærme.
Han løftet hånda sakte til vinduet, og banket to ganger til svar. Han var overrasket over hvor mye energi han trengte å bruke for å få til denne enkle operasjonen. Kroppen verket.
"I helvete, det er folk der inne! (I hælvett, dæ e fålk dar inne!)"
Nå var det mange lyder på en gang.. Folk som ropte. Motorer som startet. Kjettinger (trodde han) som raslet, dunkingen mot vinduet ble hardere. Noen brukte noe stort og hardt for å slå inn ruta i stedet for å banke foriskig på den. Lyset og en enda kaldere luft enn det som allrede var inne i bilen slo i mot ham. Det siste han fikk med seg var at lillemann satt i ett av sine øredøvende vræl. Så ble alt svart igjen.
TO
Hvor lenge han hadde sovet visste han ikke. Men akkurat nå ble han revet ut av søvnen av at noen banket på vinduet. Frostrøyken kom ut av munnen hans i korte skjelvende støt. Vinduet var dekt av rimfrost.
"Hallo!" Stemmen kom langt borte fra.
"Er det noen der? (E de nån dar?)" Nærmere nå.
"Hvis det er noen der inne, bank på ruta! ( Vess dæ e nån dar inne, bank på ruto!)" Enda nærmere nå. Nesten velsignet nærme.
Han løftet hånda sakte til vinduet, og banket to ganger til svar. Han var overrasket over hvor mye energi han trengte å bruke for å få til denne enkle operasjonen. Kroppen verket.
"I helvete, det er folk der inne! (I hælvett, dæ e fålk dar inne!)"
Nå var det mange lyder på en gang.. Folk som ropte. Motorer som startet. Kjettinger (trodde han) som raslet, dunkingen mot vinduet ble hardere. Noen brukte noe stort og hardt for å slå inn ruta i stedet for å banke foriskig på den. Lyset og en enda kaldere luft enn det som allrede var inne i bilen slo i mot ham. Det siste han fikk med seg var at lillemann satt i ett av sine øredøvende vræl. Så ble alt svart igjen.
søndag 7. februar 2010
Babymonitor kapittel 1
Jaja, jeg har alltid hatt lyst til å skrive "noe".
Tenkte jeg kunne prøve å legge "noe" ut her slik at jeg kunne få tilbakemelding på "noe".
Det er jo så pedagogisk med respons og slikt.
Ikke at det er mange som leser blogger lenger, og i alle fall ikke blogger som ikke handler om kjendiser eller pupper (det er forresten både pupper og kjendiser lenger ned i bloggen...).
Men skulle du snuble innom. Les!
EN
Det var glatt. Mørkt var det også. Veien var tydeligvis ikke brøytet siden snøfallet i morges, men med en stødig hånd og overdreven tro på egne ferdigheter bak rattet kom han seg frem. Volvoen, en 1997 modell V70 med alt for liten motor og piggdekk som var moden for utskifting, slingret faretruende nær brøytekantene. Han kikket fort bak på kone og barn. Kona gjorde så godt hun kunne, men det var tydelig at hun hadde tatt på seg "ikke vise barnet at jeg er redd" maska si. Han kjente henne såpass godt etter sju år, at han klarte å se når hun spilte skuespill (med unntak fra når de hadde sex, men det var det bare kone som visste). Lillemann var rolig i den bakovervendte barnestolen. Han satt der og hadde flott utsikt til det overfylte bagasjerommet, han sovnet innimellom noe far syntes var ganske fantastisk. At noen kunne være så rolig at de fikk til å sove når kjøreforholdene var så dårlige som de var, var intet mindre enn beundringsverdig.
"Er det langt igjen?" Kone snakket lavt for ikke å vekke lillemann. Hun så tydelig bekymret ut nå som hun var sikker på at lillemann sov.
Han hadde sett et skilt for en liten stund tilbake. Han hadde klart å skimte "Majavatn 11", gjennom snødrevet og vindusviskerne som flakset fram og tilbake for fullt. Hvor lenge det var siden? Tja, kanskje 10 minutter. Kanskje 20? Tiden hadde han mistet litt oversikt over. Han var sliten etter å ha kjørt lenge.
"Kanskje en liten halvtime, jeg er ikke sikker" han svarte like lavt gjennom sammenbitte tenner. Skulle han ha vært ærlig, hadde han overhodet ikke begrep over hvor langt det var igjen. For alt han visste, hadde de kjørt rett forbi Majavatn. Han satset på at han tok feil. Magefølelsen, som han vanligvis kunne stole på, hadde sviktet ham i dag. Alt magefølelsen fortalte ham akkurat nå, var at han skulle stoppe før han kjørte av veien, eller fikk et ublidt møte med en brøytebil. Magefølelsen var farlig nær panikk.
"Ok" svarte kone. Han syntes at han hørte et snev av den samme magefølelsen i det korte svaret hennes.
Han tok bare øynene av veien et lite brøkdel av et sekund. Han skulle se om han kunne finne brusflaska i setet ved siden av seg. Han var så tørst at halsen utstøtte et lite klikk når han gjørde et forsøk på å svelge. I det lille brøkdelet av et sekund, skled høyre forhjul av veien. Volvoen fikk sleng, og han kastet begge hendene over rattet igjen for å korrigere. "Inn med clutchen, styr i mot, brems rolig ned", sa han til seg selv mens han prøvde å rette opp bilen. Kanskje var det alle årene på vinterbare veier som gjorde at han ikke klarte å rette opp bilen, kanskje var det ikke mulig å rette opp slengen uansett hvor mye erfaring han hadde. Bilen havnet i brøytekanten på motsatt side. Begge forhjulene løftet seg fra veien, og var på god vei ut i granskogen, før bilen plutselig slo seg til ro. Han kjente at bilbeltet strammet til, og tenkte på at han hadde likt den aksjonen trygg trafikk hadde for bilbeltebruk for noen år siden. Lillemann brøt ut i øredøvende, trøstesløs gråt, mens kone ga fra seg et "Helvete heller!" Det første som slo ham var at han måtte på do. Beltet måtte ha strammet til over urinblæra, det andre han tenkte på var at airbagen ikke hadde slått ut, noe som måtte ha resultert i at han slo hodet inn i rattet. Han kjente at det rant noe varmt nedover panna. "Kjør Volvo, kjør sikkert" hadde bruktbilselgeren sagt. Han hadde sikkert gnidd seg i hendene når noen omsider var dumme nok til å kjøpe denne håpløse unnskyldningen av en bil.
Omsider fikk han summet seg såpass at han klarte å snu seg rundt. "Går det bra?" fikk han fram. Stemmen hørtes ikke ut som sin egen. Han merket at han snakket høyt. Han var nødt til det for å overdøve hylene til lillemann. Kone hang over lillemann med en bekymret mine, men nikket bekreftende. Joda det gikk bra med dem. Han så at bagasjen hadde flyttet litt på seg, men ikke nok til at noe hadde flydd framover i bilen. Hvor fort hadde han kjørt? 50 kilometer i timen? 60? 100? Han hadde ingen anelse. Nå kom tanken om at bilen sto delvis ute i veien fremdeles. Hvis det var noen andre som var gale nok til å kjøre seg en tur denne kvelden, ville de ikke se dem før det var for sent. Han tenkte et øyeblikk på hvordan begravelsen sin skulle være, bestemte seg kjapt for å slutte å være morbid, og prøvde å åpne døra. Døra var ikke lett å få opp, han måtte kjempe mot snøen som hadde lagt seg foran den, men den åpnet seg. Han kneppet av seg bilbeltet, merket at trangen han hadde hatt til å pisse forsvant, og gikk sakte ut av bilen. "Vent her", sa han til kone med en stemme som lignet litt mer på sin egen. Han rakk ikke å høre svaret hennes før han smalt døra igjen.
Det var kaldt utenfor. Vinden blåste godt nå, og snøen kom nesten vannrett mot ham. Han angret på at han hadde valgt å kjøre i sandaler, jeans og t-skjorte, men han hadde ikke planlagt å bli stående i en brøytekant i ødemarka. Han gikk bak bilen, åpnet bagasjerommet, noe som resulterte i at en barnevogn fylt med poser ramlet ut. Han bannet lett mens han sparket vogna unna. Han hørte kone snakke beroligende til lillemann. Uten resultat så langt. Han hylte om mulig enda høyere enn før. Omsider fant han varseltrekanten. Han tok den ut, og løp så fort bena kunne bære ham for å få satt den ut. Sandalene hadde om mulig enda dårligere grep på den snødekte veien enn Volvoen hadde hatt, noe som førte til at han falt to ganger før han syntes han hadde kommet langt nok unna bilen til at han kunne plassere varseltrekanten. Det var sikkert regler for hvor langt unna bilen varseltrekanten skulle stå. Forskrifter som alle som kjørte bil skulle ha helt klare for seg. De som skrev forskriftene har nok aldri prøvd å sette ned en varseltrekant i stummende mørke, i snestorm utstyrt med sandaler. Han skled sakte tilbake mot bilen. Han hadde nå, i tillegg til en skikkelig hodepine, to forslåtte albuer og et kne som kjentes ut som om at det var modent for utskifting. Veien tilbake til bilen kjentes lang ut. Faretruende lang. Hadde han klart å gå seg bort? Han hadde tross alt slått hodet sitt, ganske hardt hvis han skulle tro hodepinen som stadig ble mer tydelig. Nei, det var ikke mulig. Han bestemte seg for å ikke stole på magefølelsen som skrek "SNU!!", og skled videre.
Magefølelsen hadde bommet. Han kunne tydeligvis slutte å stole på den. Den virket tydeligvis ikke når man krysset fylkesgrensen mellom Sør-Trøndelag og Nordland. Bare noen meter etter at magefølelsen hadde gjort sitt beste for å få ham til å vandre rundt til han frøs i hjel, så han nødblinken. Sikten kunne ikke være mer enn 5 meter. Han kunne ikke huske å ha vært ute i slikt vær før. I et øyeblikk var han lettet over å se bilen igjen. Så kom realiteten snikende tilbake. Han skulle ikke være glad for å finne bilen sin havarert med forhjulene godt plantet oppe på en brøytekant. Hjertet sank, men han gled de siste meterne til bilen.
"Jeg har satt ut varseltrekant", sa han. Han merket at stemmen skalv. Først nå merket han hvor kald han var.
"Herregud som du ser ut", sa kone. Lillemann hadde roet seg litt ned nå. Han kravlet seg inn i baksetet, satte seg ved siden av kone, og klemte henne hardt.
"Er det ille? Jeg kjenner at jeg må ha slått hodet ganske hardt." Han tok seg til hodet, kjente at hånden ble klebrig. Kone dro hodet hardt nedover, akkurat for hardt.
"Det er rart hvordan leger og sykepleiere ikke klarer å være forsiktig," tenkte han. Det var tydelig at kone hadde gått inn i jobbmodus.
"Jeg tror ikke det er dypt. Det er nok bare en skramme," konstaterte hun og snudde seg tilbake til lillemann som hadde gått tilbake til sin egne bekymringsløse verden. Han hadde tydeligvis en dyp og meningsfull samtale med Hinkelpinkel, eller kanskje Hoppsi Deisi. Akkurat nå var ikke forksjellen så viktig. Han hadde viktigere ting å tenke på enn hvilken barneteve figur lillemann foretrakk.
"Hva skal vi gjøre nå?" sukket kone oppgitt.
"Jeg har satt ut varseltrekant. Jeg håper den ikke blåser ned, ikke at jeg tror noen kommer til å se den uansett. Det er ikke mulig å se stort ute nå. Jeg tror det lureste vi gjør, er å sitte i ro til noen kommer, eller til været blir bedre. Det kan ikke være langt igjen til huset nå", stemmen var avbalansert. Han var vant til å takle vanskelige situasjoner. Ikke sine egne vanskelige situasjoner, men han hadde god erfaring med å takle andre sine. Det var adskillig vanskeligere å takle sin egen merket han.
"Mobiltelefonen?" kone så spørrende på ham.
Han slo seg til hodet, traff akkurat der det gjorde vondest og angret på at han skulle være så gestikulerende i en slik situasjon.
"Det hadde jeg ikke tenkt på", sa han og kunne virkelig slå fast at det var lettere å takle andre sine vanskelige situasjoner enn sine egne.
Han dro telefonen opp fra bukselommen, slo 113 og ventet på svar.
Telefonen ga fra seg tre korte toner, før den gikk over i opptattsignal. Ikke dekning.
"Faen!" ropte han.
Kone kikket fort bort på lillemann, som tydeligvis fremdeles var opptatt med Hinkel.. eller var det Hopsi, før hun snudde seg tilbake.
"Ikke dekning?", spurte hun med et snev av panikk i stemmen.
"Nei. Vi er tydeligvis lenger ut på landet enn jeg trodde. Jeg var helt sikker på at E6 skulle ha mobildekning", stemmen var lavere men fremdeles såpass høy at kone snudde seg bort til lillemann før hun svarte.
"Ok, da venter vi her? Det må komme noen før eller siden."
"Det kommer til å bli kaldt, svarte han kort."
"Det er kaldere der ute." Kone pekte ut gjennom vinduet som raskt hadde blitt dekt av dugg.
Dette fikk ham til å tenke på "Prinsessen som ingen kunne målbinde", og han kjente at han fikk lyst til å smile. Lillemann gurglet fornøyd, mens han var godt i gang med å spise på nesen til Hinkelpinkel.
Tenkte jeg kunne prøve å legge "noe" ut her slik at jeg kunne få tilbakemelding på "noe".
Det er jo så pedagogisk med respons og slikt.
Ikke at det er mange som leser blogger lenger, og i alle fall ikke blogger som ikke handler om kjendiser eller pupper (det er forresten både pupper og kjendiser lenger ned i bloggen...).
Men skulle du snuble innom. Les!
EN
Det var glatt. Mørkt var det også. Veien var tydeligvis ikke brøytet siden snøfallet i morges, men med en stødig hånd og overdreven tro på egne ferdigheter bak rattet kom han seg frem. Volvoen, en 1997 modell V70 med alt for liten motor og piggdekk som var moden for utskifting, slingret faretruende nær brøytekantene. Han kikket fort bak på kone og barn. Kona gjorde så godt hun kunne, men det var tydelig at hun hadde tatt på seg "ikke vise barnet at jeg er redd" maska si. Han kjente henne såpass godt etter sju år, at han klarte å se når hun spilte skuespill (med unntak fra når de hadde sex, men det var det bare kone som visste). Lillemann var rolig i den bakovervendte barnestolen. Han satt der og hadde flott utsikt til det overfylte bagasjerommet, han sovnet innimellom noe far syntes var ganske fantastisk. At noen kunne være så rolig at de fikk til å sove når kjøreforholdene var så dårlige som de var, var intet mindre enn beundringsverdig.
"Er det langt igjen?" Kone snakket lavt for ikke å vekke lillemann. Hun så tydelig bekymret ut nå som hun var sikker på at lillemann sov.
Han hadde sett et skilt for en liten stund tilbake. Han hadde klart å skimte "Majavatn 11", gjennom snødrevet og vindusviskerne som flakset fram og tilbake for fullt. Hvor lenge det var siden? Tja, kanskje 10 minutter. Kanskje 20? Tiden hadde han mistet litt oversikt over. Han var sliten etter å ha kjørt lenge.
"Kanskje en liten halvtime, jeg er ikke sikker" han svarte like lavt gjennom sammenbitte tenner. Skulle han ha vært ærlig, hadde han overhodet ikke begrep over hvor langt det var igjen. For alt han visste, hadde de kjørt rett forbi Majavatn. Han satset på at han tok feil. Magefølelsen, som han vanligvis kunne stole på, hadde sviktet ham i dag. Alt magefølelsen fortalte ham akkurat nå, var at han skulle stoppe før han kjørte av veien, eller fikk et ublidt møte med en brøytebil. Magefølelsen var farlig nær panikk.
"Ok" svarte kone. Han syntes at han hørte et snev av den samme magefølelsen i det korte svaret hennes.
Han tok bare øynene av veien et lite brøkdel av et sekund. Han skulle se om han kunne finne brusflaska i setet ved siden av seg. Han var så tørst at halsen utstøtte et lite klikk når han gjørde et forsøk på å svelge. I det lille brøkdelet av et sekund, skled høyre forhjul av veien. Volvoen fikk sleng, og han kastet begge hendene over rattet igjen for å korrigere. "Inn med clutchen, styr i mot, brems rolig ned", sa han til seg selv mens han prøvde å rette opp bilen. Kanskje var det alle årene på vinterbare veier som gjorde at han ikke klarte å rette opp bilen, kanskje var det ikke mulig å rette opp slengen uansett hvor mye erfaring han hadde. Bilen havnet i brøytekanten på motsatt side. Begge forhjulene løftet seg fra veien, og var på god vei ut i granskogen, før bilen plutselig slo seg til ro. Han kjente at bilbeltet strammet til, og tenkte på at han hadde likt den aksjonen trygg trafikk hadde for bilbeltebruk for noen år siden. Lillemann brøt ut i øredøvende, trøstesløs gråt, mens kone ga fra seg et "Helvete heller!" Det første som slo ham var at han måtte på do. Beltet måtte ha strammet til over urinblæra, det andre han tenkte på var at airbagen ikke hadde slått ut, noe som måtte ha resultert i at han slo hodet inn i rattet. Han kjente at det rant noe varmt nedover panna. "Kjør Volvo, kjør sikkert" hadde bruktbilselgeren sagt. Han hadde sikkert gnidd seg i hendene når noen omsider var dumme nok til å kjøpe denne håpløse unnskyldningen av en bil.
Omsider fikk han summet seg såpass at han klarte å snu seg rundt. "Går det bra?" fikk han fram. Stemmen hørtes ikke ut som sin egen. Han merket at han snakket høyt. Han var nødt til det for å overdøve hylene til lillemann. Kone hang over lillemann med en bekymret mine, men nikket bekreftende. Joda det gikk bra med dem. Han så at bagasjen hadde flyttet litt på seg, men ikke nok til at noe hadde flydd framover i bilen. Hvor fort hadde han kjørt? 50 kilometer i timen? 60? 100? Han hadde ingen anelse. Nå kom tanken om at bilen sto delvis ute i veien fremdeles. Hvis det var noen andre som var gale nok til å kjøre seg en tur denne kvelden, ville de ikke se dem før det var for sent. Han tenkte et øyeblikk på hvordan begravelsen sin skulle være, bestemte seg kjapt for å slutte å være morbid, og prøvde å åpne døra. Døra var ikke lett å få opp, han måtte kjempe mot snøen som hadde lagt seg foran den, men den åpnet seg. Han kneppet av seg bilbeltet, merket at trangen han hadde hatt til å pisse forsvant, og gikk sakte ut av bilen. "Vent her", sa han til kone med en stemme som lignet litt mer på sin egen. Han rakk ikke å høre svaret hennes før han smalt døra igjen.
Det var kaldt utenfor. Vinden blåste godt nå, og snøen kom nesten vannrett mot ham. Han angret på at han hadde valgt å kjøre i sandaler, jeans og t-skjorte, men han hadde ikke planlagt å bli stående i en brøytekant i ødemarka. Han gikk bak bilen, åpnet bagasjerommet, noe som resulterte i at en barnevogn fylt med poser ramlet ut. Han bannet lett mens han sparket vogna unna. Han hørte kone snakke beroligende til lillemann. Uten resultat så langt. Han hylte om mulig enda høyere enn før. Omsider fant han varseltrekanten. Han tok den ut, og løp så fort bena kunne bære ham for å få satt den ut. Sandalene hadde om mulig enda dårligere grep på den snødekte veien enn Volvoen hadde hatt, noe som førte til at han falt to ganger før han syntes han hadde kommet langt nok unna bilen til at han kunne plassere varseltrekanten. Det var sikkert regler for hvor langt unna bilen varseltrekanten skulle stå. Forskrifter som alle som kjørte bil skulle ha helt klare for seg. De som skrev forskriftene har nok aldri prøvd å sette ned en varseltrekant i stummende mørke, i snestorm utstyrt med sandaler. Han skled sakte tilbake mot bilen. Han hadde nå, i tillegg til en skikkelig hodepine, to forslåtte albuer og et kne som kjentes ut som om at det var modent for utskifting. Veien tilbake til bilen kjentes lang ut. Faretruende lang. Hadde han klart å gå seg bort? Han hadde tross alt slått hodet sitt, ganske hardt hvis han skulle tro hodepinen som stadig ble mer tydelig. Nei, det var ikke mulig. Han bestemte seg for å ikke stole på magefølelsen som skrek "SNU!!", og skled videre.
Magefølelsen hadde bommet. Han kunne tydeligvis slutte å stole på den. Den virket tydeligvis ikke når man krysset fylkesgrensen mellom Sør-Trøndelag og Nordland. Bare noen meter etter at magefølelsen hadde gjort sitt beste for å få ham til å vandre rundt til han frøs i hjel, så han nødblinken. Sikten kunne ikke være mer enn 5 meter. Han kunne ikke huske å ha vært ute i slikt vær før. I et øyeblikk var han lettet over å se bilen igjen. Så kom realiteten snikende tilbake. Han skulle ikke være glad for å finne bilen sin havarert med forhjulene godt plantet oppe på en brøytekant. Hjertet sank, men han gled de siste meterne til bilen.
"Jeg har satt ut varseltrekant", sa han. Han merket at stemmen skalv. Først nå merket han hvor kald han var.
"Herregud som du ser ut", sa kone. Lillemann hadde roet seg litt ned nå. Han kravlet seg inn i baksetet, satte seg ved siden av kone, og klemte henne hardt.
"Er det ille? Jeg kjenner at jeg må ha slått hodet ganske hardt." Han tok seg til hodet, kjente at hånden ble klebrig. Kone dro hodet hardt nedover, akkurat for hardt.
"Det er rart hvordan leger og sykepleiere ikke klarer å være forsiktig," tenkte han. Det var tydelig at kone hadde gått inn i jobbmodus.
"Jeg tror ikke det er dypt. Det er nok bare en skramme," konstaterte hun og snudde seg tilbake til lillemann som hadde gått tilbake til sin egne bekymringsløse verden. Han hadde tydeligvis en dyp og meningsfull samtale med Hinkelpinkel, eller kanskje Hoppsi Deisi. Akkurat nå var ikke forksjellen så viktig. Han hadde viktigere ting å tenke på enn hvilken barneteve figur lillemann foretrakk.
"Hva skal vi gjøre nå?" sukket kone oppgitt.
"Jeg har satt ut varseltrekant. Jeg håper den ikke blåser ned, ikke at jeg tror noen kommer til å se den uansett. Det er ikke mulig å se stort ute nå. Jeg tror det lureste vi gjør, er å sitte i ro til noen kommer, eller til været blir bedre. Det kan ikke være langt igjen til huset nå", stemmen var avbalansert. Han var vant til å takle vanskelige situasjoner. Ikke sine egne vanskelige situasjoner, men han hadde god erfaring med å takle andre sine. Det var adskillig vanskeligere å takle sin egen merket han.
"Mobiltelefonen?" kone så spørrende på ham.
Han slo seg til hodet, traff akkurat der det gjorde vondest og angret på at han skulle være så gestikulerende i en slik situasjon.
"Det hadde jeg ikke tenkt på", sa han og kunne virkelig slå fast at det var lettere å takle andre sine vanskelige situasjoner enn sine egne.
Han dro telefonen opp fra bukselommen, slo 113 og ventet på svar.
Telefonen ga fra seg tre korte toner, før den gikk over i opptattsignal. Ikke dekning.
"Faen!" ropte han.
Kone kikket fort bort på lillemann, som tydeligvis fremdeles var opptatt med Hinkel.. eller var det Hopsi, før hun snudde seg tilbake.
"Ikke dekning?", spurte hun med et snev av panikk i stemmen.
"Nei. Vi er tydeligvis lenger ut på landet enn jeg trodde. Jeg var helt sikker på at E6 skulle ha mobildekning", stemmen var lavere men fremdeles såpass høy at kone snudde seg bort til lillemann før hun svarte.
"Ok, da venter vi her? Det må komme noen før eller siden."
"Det kommer til å bli kaldt, svarte han kort."
"Det er kaldere der ute." Kone pekte ut gjennom vinduet som raskt hadde blitt dekt av dugg.
Dette fikk ham til å tenke på "Prinsessen som ingen kunne målbinde", og han kjente at han fikk lyst til å smile. Lillemann gurglet fornøyd, mens han var godt i gang med å spise på nesen til Hinkelpinkel.
mandag 5. oktober 2009
Åj forresten..
Bedre sent enn aldri.
Jeg har noen spotify invitasjoner liggende.
Ta kontakt hvis det skulle være interessant.
Spotify er fint. Bruker det på jobb.
Spotify
Jeg har noen spotify invitasjoner liggende.
Ta kontakt hvis det skulle være interessant.
Spotify er fint. Bruker det på jobb.
Spotify
Quart konkurs.
Quart har slått seg selv konkurs.
Det er trist at en festival som Quart ikke klarer å opprettholde videre drift, selv om en konkurs vel ikke nødvendigvis betyr at det ikke kommer til å bli ny festival.
Så hva har gått galt? Er det publikum som svikter, eller er det bare dårlig drifting som fører til at regnskapet ikke går opp?
Nå gikk jo Quartgeneral Arild Bulli ut og sa at han budsjetterte med underskudd, men at det skulle gå så galt kunne han vel ikke ha forestilt seg. Han prøvd å reise skuta etter at Quart i 2008 måtte avlyse på grunn av sviktende billettsalg. Det gikk ikke desverre.
Så.. er det slutten på festivaler slik vi har sett dem i Norge? Storåsfestivalen gikk også med dundrende underskudd. Spiser festivalene hverandre opp? Har det gått inflasjon i festivaler? Er nordmenn bortskjemte? Har finanskrise-spøkelset tatt livet av lysten til å se musikk eller er folk rett og slett bare ferdige med konseptet?
Jeg var selv med å arrangere festival mens jeg studerte i Trondheim, og vet at det kreves uansvarlig mange timer med frivillig arbeid for å få ting til å gå rundt. Jeg håper at det finnes ildsjeler som kan være med på å arrangere nye festivaler. Jeg er forresten helt sikkert på at det gjør det. Det er alltid noen som er "Blåøyd" nok til å tro at det som skjer med andre ikke skjer med seg selv.
Og takk for det.
Ta en titt på denne videoen for å se hvor magisk en festival faktisk kan være.
Det er trist at en festival som Quart ikke klarer å opprettholde videre drift, selv om en konkurs vel ikke nødvendigvis betyr at det ikke kommer til å bli ny festival.
Så hva har gått galt? Er det publikum som svikter, eller er det bare dårlig drifting som fører til at regnskapet ikke går opp?
Nå gikk jo Quartgeneral Arild Bulli ut og sa at han budsjetterte med underskudd, men at det skulle gå så galt kunne han vel ikke ha forestilt seg. Han prøvd å reise skuta etter at Quart i 2008 måtte avlyse på grunn av sviktende billettsalg. Det gikk ikke desverre.
Så.. er det slutten på festivaler slik vi har sett dem i Norge? Storåsfestivalen gikk også med dundrende underskudd. Spiser festivalene hverandre opp? Har det gått inflasjon i festivaler? Er nordmenn bortskjemte? Har finanskrise-spøkelset tatt livet av lysten til å se musikk eller er folk rett og slett bare ferdige med konseptet?
Jeg var selv med å arrangere festival mens jeg studerte i Trondheim, og vet at det kreves uansvarlig mange timer med frivillig arbeid for å få ting til å gå rundt. Jeg håper at det finnes ildsjeler som kan være med på å arrangere nye festivaler. Jeg er forresten helt sikkert på at det gjør det. Det er alltid noen som er "Blåøyd" nok til å tro at det som skjer med andre ikke skjer med seg selv.
Og takk for det.
Ta en titt på denne videoen for å se hvor magisk en festival faktisk kan være.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
