Siste del av innledningen.
Fint med tilbakemeldinger altså,
Skal korrekturlese når jeg har kommet meg litt mer i vater.
Les, les.
NI
Alt sto bra til. Han snakket med Sissel i kanskje ti minutter, mens Hjortdal drakk sin tredje kopp med kaffe på andre siden av bordet. Vanligvis klarte ikke Fredrik å snakke i telefonen uten å vandre rundt, men i dag klarte ikke beina å bære ham. Realitetene av det som hadde skjedd to dager før, hadde sakte men sikkert begynt å synke inn. Kroppen var skjelven. Pulsen var rask. Pulsen var så kraftig at det virket som om at øynene mistet fokus hver gang et pulsslag reiste forbi. Det som var bak plasterlappen verket i takt med de raske slagene.
Sissel fortalte at en person som ble presentert som NAFFEN kjørte henne og Sigurd inn til Mosjøen for legesjekk, mens Fredrik ble bært inn i en politibil. Hun syntes det var rart at den personen som tilsynelatende var hardest skadd ikke ble fraktet til lege, men var alt for lettet over å bli hentet ut av den iskalde Volvoen ("Kjør Volvo, kjør sikkert) til å protestere. NAFFEN hadde i motsetning til Hjortdal vært lite snakkesalig, men hadde vært en stødig sjåfør ("Han kunne du ha lært noe av Freddie") og en to timers kjøretur inn til sykehuset hadde vært avslappende. Sigurd hadde også falt til ro etter at hun fikk varmet opp brystene såpass at hun klarte å gi ham litt mat. NAFFEN hadde visstnok blitt litt brydd av dette skulle man tro rødfargen som plutselig dukket opp i ansiktet hans når han oppdaget det bare brystet hennes. Det fikk stå sin prøve mente Sissel. Fredrik var enig. De hadde blitt undersøkt av en lege som visstnok var tørr bak ørene, men blekket på eksamenspapirene var neppe tørt. De fikk reise hjem i kveld. NAFFEN skulle hente dem om en time. Hun gledet seg til å se Fredrik igjen. Han gledet seg han også. De sa at de var glade i hverandre, og avsluttet samtalen.
Hjortdal satt urørlig under hele samtalen, han løftet på et øyenbryn av og til, men gjorde sitt beste for å gi inntrykk av at han ikke lyttet.
"Alt står bra til." Lettelsen lå tykt utenpå Fredrik. Pulsen hadde roet seg noe nå. Han la telefonen på bordet, Hjortdal snappet den opp nesten før Fredrik hadde rukket å slippe taket. "Meir kaffe?" Fredrik var ikke sikker på om han skulle beundre eller være bekymret over at mannen som satt på andre siden av bordet. I tillegg til å være politimann, hadde han drukket tre store (halve...) kopper med kaffe på tjue minutter. Han valgte noe midt i mellom, smilte og sa "Nei takk, du kan sikkert ta deg en kopp til. Finnes det noe mat i huset? Jeg ble litt sulten." Hjortdal reiste seg og gikk bort til et stort skap i hjørnet av kjøkkenet. Når han åpnet døra, åpenbarte det seg et overfylt kjøleskap. "E va ikkje sekker på korsn pålægg å sånnt dåger likæ, så e kjøpt litt a kvart. Dæ e brø i brøbåksn. E trur e ska ta me ein kåpp kaffe tel, men så må e fer videre." Hjortdal gikk bort til kaffetrakteren og forsynte seg med en halv kopp kaffe. Han tok opp lommelerka, ristet på den, konstaterte at den var tom. "Næi dæven, ha du sett. Tiæ flyg når man har dæ arti. E må vesst kåm me agårde." Kaffen fristet tydeligvis ikke uten `nokko attåt`. "E dæ nokko meir e kan gjær før e fer? E ska kåm tebake i mårro naturlevis." Det tvilte ikke Fredrik på. "Du vet vel ikke hvor klærne mine er?" Fredrik dro i T-skjorta som hang ned til rett over knærne hans. "Jo. Fan. Dæ hadd e jo heilt glømt a. Kom!"
Hjortdal viste Fredrik inn på et topp moderne kombinert bad og vaskerom. Pekte på en tørketrommel. "Dar e di. Di sku va tørr no." Hjortdal takket for kaffen (til sammen en og en halv kopp hvis han ikke hadde drukket mer før Fredrik kom til hektene igjen), og gikk med overraskende stødige skritt ut.
Fredrik kunne høre en bil starte opp og kjøre vekk. Han slo vekk en husflue. Varmen som bredde seg rundt i huset måtte ha fått den til å våkne fra dvalen.
onsdag 17. februar 2010
tirsdag 16. februar 2010
Babymonitor kapittel 8
Nest siste kapittel av innledningen.
Ser ut til at jeg kanskje har blitt bedt om å stoppe når innledningen er ferdig. Vi får se hvordan det går.
Uansett, Hjortdal fortsetter å være hjelpsom og serverer "kaffedåkter".
Ikke heng dere opp i rettskriving. Det er fremdeles ikke korrekturlest.... Lat, jeg vet. Men det blir det blir.
ÅTTE
"Finnes det en telefon i huset? Jeg prøvde å ringe fra bilen, men det var ikke dekning." Hjortdal tømte siste rest av `kaffedåktern` i en lang slurk. "Nææææi," sa Hjortdal mens han satte koppen ned på bordet og begynte å snurre på den mens han kikket ut av vinduet. "Dæ va såpass mæ vind her i forigårs, at mobilmastæ blåst ne." "I forigårs?" Fredrik var overrasket. "Hvor lenge har jeg vært slått ut?" Hjortdal reiste seg, skjenket i en ny kopp kaffe (en halv kopp..) "Ska du ha meir?" Fredrik ristet forsiktig på hodet. "Næææi, e e ikkje sekker på kor længe dåger ha søtte inne i biln, men du ha lie i sængæ i litt over," han tok et lommeur opp fra lommen på politiuniformen "å, ein 16 timæ." Fredrik ble overrasket over hvor lenge han hadde vært utslått, men hadde en følelse av at Hjortdal hadde mer på hjertet, han hadde visst ofte det, og ventet på fortsettelsen. "Vi har ikkje fått lagt inn telefon tell våktarbolin einno, mæn e rægnæ mæ at mobilnætte ska va oppe i løpe a dagen, seinast i måro." Fredrik tok seg til plasterlappen igjen. "Gjær dæ ont dæ dær?" Hjortdal så bekymret ut.
"Nei, det har blitt mye bedre." Nok en løgn, og nok en gang la Hjortdal hodet på skakke og smilte mens han fylte resten av kaffekoppen opp med hjemmebrent.
Fredrik likte ikke å tenke på at han ikke kunne komme i kontakt med Sissel. Han skulle til å bli nostalgisk. Tenke på hvordan det var i `gamle dager` før mobiltelefonen, men rakk knapt å starte på tankerekka før Hjortdal begynte igjen. "Asså, e har mulihet tel å reng frå politibiln. Har sånn satelitt-telefon. Kan ikkje risiker å va utn her oppe." Nok en gang var Hjortdal i gang med å være hjelpsom før Fredrik fikk muligheten til å svare, og etter et par minutter sto Hjortdal ved siden av Fredrik. "Her, e... ha.. slått.. inn nommere." Hjortdal var andpusten. Han måtte ha løpt.
Fredrik la den store satelitt-telefonen til øret. Det ringte. Lettelsen var stor, men ble enda større når han hørte Sissel svare i den andre enden. "H-hallo?"
Ser ut til at jeg kanskje har blitt bedt om å stoppe når innledningen er ferdig. Vi får se hvordan det går.
Uansett, Hjortdal fortsetter å være hjelpsom og serverer "kaffedåkter".
Ikke heng dere opp i rettskriving. Det er fremdeles ikke korrekturlest.... Lat, jeg vet. Men det blir det blir.
ÅTTE
"Finnes det en telefon i huset? Jeg prøvde å ringe fra bilen, men det var ikke dekning." Hjortdal tømte siste rest av `kaffedåktern` i en lang slurk. "Nææææi," sa Hjortdal mens han satte koppen ned på bordet og begynte å snurre på den mens han kikket ut av vinduet. "Dæ va såpass mæ vind her i forigårs, at mobilmastæ blåst ne." "I forigårs?" Fredrik var overrasket. "Hvor lenge har jeg vært slått ut?" Hjortdal reiste seg, skjenket i en ny kopp kaffe (en halv kopp..) "Ska du ha meir?" Fredrik ristet forsiktig på hodet. "Næææi, e e ikkje sekker på kor længe dåger ha søtte inne i biln, men du ha lie i sængæ i litt over," han tok et lommeur opp fra lommen på politiuniformen "å, ein 16 timæ." Fredrik ble overrasket over hvor lenge han hadde vært utslått, men hadde en følelse av at Hjortdal hadde mer på hjertet, han hadde visst ofte det, og ventet på fortsettelsen. "Vi har ikkje fått lagt inn telefon tell våktarbolin einno, mæn e rægnæ mæ at mobilnætte ska va oppe i løpe a dagen, seinast i måro." Fredrik tok seg til plasterlappen igjen. "Gjær dæ ont dæ dær?" Hjortdal så bekymret ut.
"Nei, det har blitt mye bedre." Nok en løgn, og nok en gang la Hjortdal hodet på skakke og smilte mens han fylte resten av kaffekoppen opp med hjemmebrent.
Fredrik likte ikke å tenke på at han ikke kunne komme i kontakt med Sissel. Han skulle til å bli nostalgisk. Tenke på hvordan det var i `gamle dager` før mobiltelefonen, men rakk knapt å starte på tankerekka før Hjortdal begynte igjen. "Asså, e har mulihet tel å reng frå politibiln. Har sånn satelitt-telefon. Kan ikkje risiker å va utn her oppe." Nok en gang var Hjortdal i gang med å være hjelpsom før Fredrik fikk muligheten til å svare, og etter et par minutter sto Hjortdal ved siden av Fredrik. "Her, e... ha.. slått.. inn nommere." Hjortdal var andpusten. Han måtte ha løpt.
Fredrik la den store satelitt-telefonen til øret. Det ringte. Lettelsen var stor, men ble enda større når han hørte Sissel svare i den andre enden. "H-hallo?"
mandag 15. februar 2010
Babymonitor kapittel 7
En alkoholisert politimann?
Uhørt.
SJU
"Du ska bære ligg i ro," sa kjempen som hadde presentert seg som Per Hjortdal. "Dæ e ingenteng du kan gjær akkurat no uansett. Biln bi tauæ hit, å e ska bær inn tengan dågers."
Fredrik klarte omsider å summe seg såpass at han klarte å se forbi at mannen var stor. De svarte klærne han hadde sett at Hjortdal hadde på seg, viste seg å vøre en politiuniform. Ansiktet hans var værbitt, og selv om det var vanskelig å gjette på hvor gammel denne mannen kunne være, var det rynker i det værbitte ansiktet som vitnet om at han var over halvveis til åtti. Han hadde lyst hår. Det så ikke ut som om at han brukte mye tid på å ordne seg på håret etter at han sto opp om morgenen. Det sto opp i tjafser. Han kunne ha vært en fin reklame for et "out of bed" hårprodukt. Øynene var små i det store ansiktet, og han la merke til at han manglet ringfingeren på venstre hånd.
"Jeg føler meg bedre." En løgn, men Fredrik kjente at han måtte komme seg opp og prøve å komme seg til en telefon. Han ville snakke med Sissel. Forsikre seg om at hun virkelig hadde det bra. Hjortdal la hodet på skakke, og smilte. Om Hjortdal ikke var nøye med hårstellet, var han tydeligvis veldig nøye med tannpussen. "Ja, vess du sei at du klare, så ska ikkje e nekt de å stå opp. Kaffe?" Hjortdal ventet ikke på svar, men snudde trampet ut av rommet. Det kunne ikke være vanskelig å være tyv med denne politimannen på vakt. Hele huset ristet når han trampet nedover gangen. Å snike seg innpå noen var neppe Hjortdal sin sterkeste side.
"Hvor er klærne mine?" Ikke noe svar. Fredrik kikket seg fort rundt i rommet, snudde fort på hodet, og fikk kjenne pilene bak øynene igjen. Han knep øynene sammen, åpnet dem sakte, og kikket rolig rundt i rommet. Klærne var ikke å se. Han ble nødt til å drikke kaffe i de klærne noen hadde lånt ham.
Når Fredrik gikk ut døra fra rommet han hadde ligget inne på, ble han overrasket. Om soverommet hadde vært et alter for 1970-tallet, var det han så på nå topp moderne. En lang gang med parkettgulv, i taket var det montert spotlights som kastet et behagelig lys ned mot gulvet. På veggene var det lagt en dus gul tapet. Veggen var dekorert med smakfulle fotografier i svart hvitt. "IKEA" tenkte Fredrik. "Jeg er sikker på at jeg har sett disse fotografiene på IKEA". Det var tre dører til i gangen, den ene av disse sto på gløtt. Bak denne døra kunne han høre Hjortdal nynne på en sang han ikke klarte å kjenne igjen.
Fredrik tuslet nedover gangen mens han støttet seg forsiktig til den tapetbelagte veggen. Gulvet kjentes varmt ut selv om han var barføtt. Han gikk bort til døra han kunne høre Hjortdal bak, og åpnet den. Bak denne døra åpenbarte det seg et topp moderne kjøkken. Innebygd komfyr, mikrobølgeovn, rustfritt stål så langt øynene kunne se. Gulvet på kjøkkenet var flislagt, men varmt. Hjortdal snudde seg rundt, smilte og pekte bort mot kjøkkenbordet. Frederik nikket forsiktig for å ikke vekke de som skjøt piler ned mot det venstre øyet, og gikk og satte seg ved bordet.
"CooP gul. Finns ikkje nå likar" smilte Hjortdal og satte et stort hvitt krus det sto `Porten til Nord-Norge` på ned foran Fredrik. Hjortdal fylte kruset helt opp, og satte seg ned. "Dæ mått i såfall va vess vi fyllt oppi litt heimbreint. Ska du ha ein kaffedåkter?" Fredrik ristet forsiktig på hodet, han kjente at de som skjøt piler var på vakt, og tenkte egentlig ikke noe over at det var merkelig at en poltimann tilbød ham hjemmebrent. "Jaja, e tar me ein", sa Hjortdal og reiste seg for å hente seg en kopp. Han fylte koppen halveis opp med kaffe, tok fram ei lommelerke fra baklommen, og fylte resten av koppen opp med innholdet fra lerka. Hjortdal tok en stor slurk fra koppen, slapp ut et fornøyd sukk, og satte seg ned ved siden av Fredrik. Fredrik tok seg til plasterlappen med en hånd, og tok en slurk av sin egen kopp. Gul CooP hadde aldri smakt bedre.
Uhørt.
SJU
"Du ska bære ligg i ro," sa kjempen som hadde presentert seg som Per Hjortdal. "Dæ e ingenteng du kan gjær akkurat no uansett. Biln bi tauæ hit, å e ska bær inn tengan dågers."
Fredrik klarte omsider å summe seg såpass at han klarte å se forbi at mannen var stor. De svarte klærne han hadde sett at Hjortdal hadde på seg, viste seg å vøre en politiuniform. Ansiktet hans var værbitt, og selv om det var vanskelig å gjette på hvor gammel denne mannen kunne være, var det rynker i det værbitte ansiktet som vitnet om at han var over halvveis til åtti. Han hadde lyst hår. Det så ikke ut som om at han brukte mye tid på å ordne seg på håret etter at han sto opp om morgenen. Det sto opp i tjafser. Han kunne ha vært en fin reklame for et "out of bed" hårprodukt. Øynene var små i det store ansiktet, og han la merke til at han manglet ringfingeren på venstre hånd.
"Jeg føler meg bedre." En løgn, men Fredrik kjente at han måtte komme seg opp og prøve å komme seg til en telefon. Han ville snakke med Sissel. Forsikre seg om at hun virkelig hadde det bra. Hjortdal la hodet på skakke, og smilte. Om Hjortdal ikke var nøye med hårstellet, var han tydeligvis veldig nøye med tannpussen. "Ja, vess du sei at du klare, så ska ikkje e nekt de å stå opp. Kaffe?" Hjortdal ventet ikke på svar, men snudde trampet ut av rommet. Det kunne ikke være vanskelig å være tyv med denne politimannen på vakt. Hele huset ristet når han trampet nedover gangen. Å snike seg innpå noen var neppe Hjortdal sin sterkeste side.
"Hvor er klærne mine?" Ikke noe svar. Fredrik kikket seg fort rundt i rommet, snudde fort på hodet, og fikk kjenne pilene bak øynene igjen. Han knep øynene sammen, åpnet dem sakte, og kikket rolig rundt i rommet. Klærne var ikke å se. Han ble nødt til å drikke kaffe i de klærne noen hadde lånt ham.
Når Fredrik gikk ut døra fra rommet han hadde ligget inne på, ble han overrasket. Om soverommet hadde vært et alter for 1970-tallet, var det han så på nå topp moderne. En lang gang med parkettgulv, i taket var det montert spotlights som kastet et behagelig lys ned mot gulvet. På veggene var det lagt en dus gul tapet. Veggen var dekorert med smakfulle fotografier i svart hvitt. "IKEA" tenkte Fredrik. "Jeg er sikker på at jeg har sett disse fotografiene på IKEA". Det var tre dører til i gangen, den ene av disse sto på gløtt. Bak denne døra kunne han høre Hjortdal nynne på en sang han ikke klarte å kjenne igjen.
Fredrik tuslet nedover gangen mens han støttet seg forsiktig til den tapetbelagte veggen. Gulvet kjentes varmt ut selv om han var barføtt. Han gikk bort til døra han kunne høre Hjortdal bak, og åpnet den. Bak denne døra åpenbarte det seg et topp moderne kjøkken. Innebygd komfyr, mikrobølgeovn, rustfritt stål så langt øynene kunne se. Gulvet på kjøkkenet var flislagt, men varmt. Hjortdal snudde seg rundt, smilte og pekte bort mot kjøkkenbordet. Frederik nikket forsiktig for å ikke vekke de som skjøt piler ned mot det venstre øyet, og gikk og satte seg ved bordet.
"CooP gul. Finns ikkje nå likar" smilte Hjortdal og satte et stort hvitt krus det sto `Porten til Nord-Norge` på ned foran Fredrik. Hjortdal fylte kruset helt opp, og satte seg ned. "Dæ mått i såfall va vess vi fyllt oppi litt heimbreint. Ska du ha ein kaffedåkter?" Fredrik ristet forsiktig på hodet, han kjente at de som skjøt piler var på vakt, og tenkte egentlig ikke noe over at det var merkelig at en poltimann tilbød ham hjemmebrent. "Jaja, e tar me ein", sa Hjortdal og reiste seg for å hente seg en kopp. Han fylte koppen halveis opp med kaffe, tok fram ei lommelerke fra baklommen, og fylte resten av koppen opp med innholdet fra lerka. Hjortdal tok en stor slurk fra koppen, slapp ut et fornøyd sukk, og satte seg ned ved siden av Fredrik. Fredrik tok seg til plasterlappen med en hånd, og tok en slurk av sin egen kopp. Gul CooP hadde aldri smakt bedre.
fredag 12. februar 2010
Babymonitor kapittel 6
Historien bak vandelen.
Takk for tilbakemeldinger så langt. Setter pris på kritiske ros og kritikk.
Den mest konstruktive tilbakemeldingen så langt har vært "gjesp."
God Helg!
Mer på mandag!
SEKS
regnet med å få jobbe som lærer igjen etter det som skjedde. Nå var han riktignok ikke ansatt ved en skole når episoden utspilte seg, men han jobbet med barn.
"Selv om de du jobber med er over seksten år, Fredrik, så er det barn. Du kan ikke oppføre deg på en slik måte. Hvis dette kommer ut, går det ikke bare ut over deg, men hele klinikken." Overlege Kristiansen så sliten ut. Han veide hvert ord med omhu. Han likte Hansen godt. Ung, dyktig, jobbet gjerne overtid uten å kreve ekstra betaling eller ferie. Overlege Kristiansen var sikker på at Frederik Hansen hadde en stor fremtid innen for barne- og ungdomspsykologien. Kanskje var det sin egen arvtaker han satt og hadde den vanskeligste samtalen i sitt profesjonelle liv med.
"Jeg kan ikke legge lokk på dette stort mye lengre Fredrik. Foreldrene krever din øyeblikkelige avgang. Jeg har sagt at jeg skal diskutere saken med deg, men jeg synes du bør vurdere å ta.." Kristiansen kikket ned på den store, ryddige pulten sin. "Ja, du bør ta permisjon i alle fall. Til foreldrene har roet seg ned. Da kan vi kanskje snakke fornuft med dem." Kristiansen løftet blikket, prøvde å kikke den unge sjokkerte personen på den andre siden av bordet inn i øynene, men ombestemte seg da han så uttrykket i ansiktet til Hansen. "Ta permisjon?" Presset Fredrik fram. "JEG skal ta permisjon? Du er ikke lite frekk. Du vet like godt som meg at alle samtaler blir tatt opp på film. Du vet like godt som meg, at hvis jeg finner den filmen noen har gjemt unna," Kristiansen krøp sammen når Frederik Hansen la ekstra trykk på ordet `noen`, "er det ikke jeg som får trøbbel. Du trenger en syndebukk? Jeg skal faen ikke være noen syndebukk. At `noen` ikke klarer å holde pikken i buksa når en 17 år gammel selvskader kommer til samtale skal ikke jeg ta skylda for" Kristiansen ble ti år eldre når Frederik la trykk på `noen` for andre gang.
"Hør her Fredrik, jeg kan ikke hjelpe deg hvis du ikke tar i mot de rådene jeg gir deg. Ta permisjon, så skal du se at dette blåser over." Stemmen hadde mistet all den autoriteten den vanligvis hadde. "Et år er sikkert nok. Du kan studere, kanskje skrive ferdig oppgaven din om..." Kristiansen tenkte seg om, Fredrik kjente kvalmen snike seg innpå, brystet snørte seg sammen. "Asperger.. var det ikke Asperger du skrev om?" "Jeg skal ikke ta permisjon. Hvis det blir rettsak av dette, skal jeg dra deg med meg." Fredrik kunne ikke helt tro det han selv sa. Vanligvis var rollene mellom overlegen og pedagogen uomtvistelige. Overlegen ga beskjed, pedagogen gjennomførte beskjeden han fikk. Det var ikke snakk om noe annet. "Du kan hilse foreldrene å si at jeg ikke tar ansvar for noe som helst, jeg har ikke gjort noe galt. Jeg stiller gjerne opp med DNA, løgndetektor, ring forbanna CSI hvis du vil". Denne siste referansen gikk Kristiansen hus forbi uten at Fredrik merket det. Han var på vei opp av stolen og ut døra før han rakk å se noen reaksjon.
Vel inne på sitt eget kontor, bak lukket dør på sine sju kvadratmeter uten vindu og med et ventilasjonsanlegg som hadde vært i orden en gang på 1980-tallet, brøt Fredrik sammen i stille gråt, mens han pakket sakene sine.
Rettsaken gikk slik den måtte gå. Uten beviser slapp Fredrik unna fengselstraff, men fikk en rettslig ordre på at han ikke fikk jobbe som terapeut lenger. Ingen trodde på forklaringen han gav om at Overlegen hadde bedt om å få gjennomføre timen den skjebnesvangre dagen. Ingen var innstilt på å tro på at Fredrik Hansen ikke kunne gjøre rede for filmopptaket som viste hva som egentlig hadde skjedd.
Foreldrene til Stine Ellefsen sa til pressen i etterkant at det var "en skandale at det ikke ble fengsels-straff" og at de "kom til å anke dommen." Mediene fråtset i saken, Fredrik søkte tilflukt hos den eneste som trodde at han snakket sant. Sissel visste at Fredrik var uskyldig (hun hadde tross alt vært sammen med ham såpass lenge at hun kunne lukte når han ikke snakket sant. Dessuten var han håpløs til å lyve) og støttet ham gjennom den vanskelige perioden. Hun tok telefonen når den ringte, og kunne etterhvert si "ingen kommentar" med samme selvfølgelighet som en dreven politiker. At foreldrene hennes ikke viste den samme forståelsen, og valgte å slutte å ta kontakt etterhvert som saken ble rullet opp i media, var tungt, men det var Fredrik hun skulle leve resten av livet med. Det måtte de bare akseptere. Dessuten, hun var sikker på at de kom til å komme ta til fornuft etterhvert.
Et år senere sitter Overlege Kristiansen fremdeles bak den store pulten sin, mens Frederik ligger på en vokterbolig i en seng han ikke kjenner. I en T-skjorte som er tre nummer for stor. Sissel sitter på et sterilt venterom på et sykehus i en by hun ikke visste fantes før hun ble fraktet dit tidligere på dagen. Foreldrene sine har hun ikke snakket med det siste året. Sigurd var lykkelig uvitende, men gråt sårt og famlet etter Hinkelpinkel som hadde falt ut av barnevogna og ned på gulvet.
I en låst skuff på kontoret til Overlege Kristiansen, ligger filmen Frederik Hansen så gjerne skulle ha fått vist under rettsaken.
Takk for tilbakemeldinger så langt. Setter pris på kritiske ros og kritikk.
Den mest konstruktive tilbakemeldingen så langt har vært "gjesp."
God Helg!
Mer på mandag!
SEKS
regnet med å få jobbe som lærer igjen etter det som skjedde. Nå var han riktignok ikke ansatt ved en skole når episoden utspilte seg, men han jobbet med barn.
"Selv om de du jobber med er over seksten år, Fredrik, så er det barn. Du kan ikke oppføre deg på en slik måte. Hvis dette kommer ut, går det ikke bare ut over deg, men hele klinikken." Overlege Kristiansen så sliten ut. Han veide hvert ord med omhu. Han likte Hansen godt. Ung, dyktig, jobbet gjerne overtid uten å kreve ekstra betaling eller ferie. Overlege Kristiansen var sikker på at Frederik Hansen hadde en stor fremtid innen for barne- og ungdomspsykologien. Kanskje var det sin egen arvtaker han satt og hadde den vanskeligste samtalen i sitt profesjonelle liv med.
"Jeg kan ikke legge lokk på dette stort mye lengre Fredrik. Foreldrene krever din øyeblikkelige avgang. Jeg har sagt at jeg skal diskutere saken med deg, men jeg synes du bør vurdere å ta.." Kristiansen kikket ned på den store, ryddige pulten sin. "Ja, du bør ta permisjon i alle fall. Til foreldrene har roet seg ned. Da kan vi kanskje snakke fornuft med dem." Kristiansen løftet blikket, prøvde å kikke den unge sjokkerte personen på den andre siden av bordet inn i øynene, men ombestemte seg da han så uttrykket i ansiktet til Hansen. "Ta permisjon?" Presset Fredrik fram. "JEG skal ta permisjon? Du er ikke lite frekk. Du vet like godt som meg at alle samtaler blir tatt opp på film. Du vet like godt som meg, at hvis jeg finner den filmen noen har gjemt unna," Kristiansen krøp sammen når Frederik Hansen la ekstra trykk på ordet `noen`, "er det ikke jeg som får trøbbel. Du trenger en syndebukk? Jeg skal faen ikke være noen syndebukk. At `noen` ikke klarer å holde pikken i buksa når en 17 år gammel selvskader kommer til samtale skal ikke jeg ta skylda for" Kristiansen ble ti år eldre når Frederik la trykk på `noen` for andre gang.
"Hør her Fredrik, jeg kan ikke hjelpe deg hvis du ikke tar i mot de rådene jeg gir deg. Ta permisjon, så skal du se at dette blåser over." Stemmen hadde mistet all den autoriteten den vanligvis hadde. "Et år er sikkert nok. Du kan studere, kanskje skrive ferdig oppgaven din om..." Kristiansen tenkte seg om, Fredrik kjente kvalmen snike seg innpå, brystet snørte seg sammen. "Asperger.. var det ikke Asperger du skrev om?" "Jeg skal ikke ta permisjon. Hvis det blir rettsak av dette, skal jeg dra deg med meg." Fredrik kunne ikke helt tro det han selv sa. Vanligvis var rollene mellom overlegen og pedagogen uomtvistelige. Overlegen ga beskjed, pedagogen gjennomførte beskjeden han fikk. Det var ikke snakk om noe annet. "Du kan hilse foreldrene å si at jeg ikke tar ansvar for noe som helst, jeg har ikke gjort noe galt. Jeg stiller gjerne opp med DNA, løgndetektor, ring forbanna CSI hvis du vil". Denne siste referansen gikk Kristiansen hus forbi uten at Fredrik merket det. Han var på vei opp av stolen og ut døra før han rakk å se noen reaksjon.
Vel inne på sitt eget kontor, bak lukket dør på sine sju kvadratmeter uten vindu og med et ventilasjonsanlegg som hadde vært i orden en gang på 1980-tallet, brøt Fredrik sammen i stille gråt, mens han pakket sakene sine.
Rettsaken gikk slik den måtte gå. Uten beviser slapp Fredrik unna fengselstraff, men fikk en rettslig ordre på at han ikke fikk jobbe som terapeut lenger. Ingen trodde på forklaringen han gav om at Overlegen hadde bedt om å få gjennomføre timen den skjebnesvangre dagen. Ingen var innstilt på å tro på at Fredrik Hansen ikke kunne gjøre rede for filmopptaket som viste hva som egentlig hadde skjedd.
Foreldrene til Stine Ellefsen sa til pressen i etterkant at det var "en skandale at det ikke ble fengsels-straff" og at de "kom til å anke dommen." Mediene fråtset i saken, Fredrik søkte tilflukt hos den eneste som trodde at han snakket sant. Sissel visste at Fredrik var uskyldig (hun hadde tross alt vært sammen med ham såpass lenge at hun kunne lukte når han ikke snakket sant. Dessuten var han håpløs til å lyve) og støttet ham gjennom den vanskelige perioden. Hun tok telefonen når den ringte, og kunne etterhvert si "ingen kommentar" med samme selvfølgelighet som en dreven politiker. At foreldrene hennes ikke viste den samme forståelsen, og valgte å slutte å ta kontakt etterhvert som saken ble rullet opp i media, var tungt, men det var Fredrik hun skulle leve resten av livet med. Det måtte de bare akseptere. Dessuten, hun var sikker på at de kom til å komme ta til fornuft etterhvert.
Et år senere sitter Overlege Kristiansen fremdeles bak den store pulten sin, mens Frederik ligger på en vokterbolig i en seng han ikke kjenner. I en T-skjorte som er tre nummer for stor. Sissel sitter på et sterilt venterom på et sykehus i en by hun ikke visste fantes før hun ble fraktet dit tidligere på dagen. Foreldrene sine har hun ikke snakket med det siste året. Sigurd var lykkelig uvitende, men gråt sårt og famlet etter Hinkelpinkel som hadde falt ut av barnevogna og ned på gulvet.
I en låst skuff på kontoret til Overlege Kristiansen, ligger filmen Frederik Hansen så gjerne skulle ha fått vist under rettsaken.
torsdag 11. februar 2010
Ganning (Ganding)
Ganding (substantiv [m])Det kunne ikke i seg selv bety «trolldom», men ble brukt om en åndeutsending, gjerne utsendt i transe, og som kunne utrette alle slags ærend, bla. å skaffe opplysninger og gjøre skade på folk. Betydningen «trolldom» og ordene ganding og verbet gande ser ut til å ha utviklet seg fra dette i seinmiddelalderen. Det er ikke belagt i middelalderkilder at gandr skal ha betydd «spiss kjepp» eller «tryllestav», trass i vanlig oppfatning. Likevel er det sannsynlig at gandr opprinnelig (etymologisk) har betydd «stav (til å støte med)». (Forbindelsen med betydningen «åndeutsending» er i så fall at åndeutsendingar kunne ha en slik «støtefunksjon».) Det er òg belagt at man kunne ri i gandreið («gandritt») på staver, på samme måte som heksene i seinere tradisjon.
Babymonitor kapittel 5
Bakgrunnshistoren. Hvorfor i all verden er Fredrik Hansen på Majavatn?
Read all about it!
Et lite spark til NSB fikk jeg også med.
Dessuten, jeg lo godt når jeg skrev: Fredrik Hansen, klinisk pedagog. Hah, det fikk litt Jaims Bånn schvung over seg.
FEM
Vokterboligen de hadde leid, hadde vært brukt av NSB tidligere. NSB hadde hatt folk stasjonert i vokterboliger langs hele Nordlandsbanen. I takt med moderniseringen og den påfølgende nedleggingen av stasjoner (også kalt rasjonalisering), hadde vokterboligene blitt stående tomme. Noen ble solgt som fritidsboliger, mens andre ble leid ut til lokalbefolkningen. Vokterboligen ved Majavatn stasjon, var utleid til lokalbefolkningen, og nå skulle Fredrik, Sissel og Sigurd Hansen flytte inn. For en periode.
Det som er fint med vokterboligene er at de er store. To etasjer med en grunnflate på 100 kvadratmeter. Kjeller er det også. Dette gir et totalt areal som kan måle seg med mange nye hus i ti-millionersklassen. De aller fleste vokterboligene har også fjøs. Det var ikke uvanlig at de som holdt til i vokterboligene tidligere hadde kyr for å holde seg med melk, og kanskje en gris eller to slik at julemiddagen var sikret. Fjøsene har i den siste tiden blitt oppgradert til mer eller mindre moderne garasjer eller revet. Ved vokterboligen på Majavatn, sto fjøsen fremdeles. Så vidt.
Vokterboligen var rødmalt, store støpte vinduer med hvit innramming. Egentlig ganske så koselig hvis du klarte å venne deg til lyden av togene på Nordlandsbanen som kom forbi i tide og utide. Mest i utide skulle man tro det avisene skrev om NSB.
Vokterboligen ved Majavatn stasjon hadde ganske nylig fått satt in badstu i kjelleren. Stua var renovert for et år siden, og nytt kjøkken hadde blitt satt inn. Dette var gjort på dugnad i bygda. Det var ikke mye for lokalbefolkningen å finne på. De fleste som var fastboende, jobbet i turistbransjen, og det var til tider svært rolig. Når været var dårlig møttes de ofte på Majastua for å snakke over en øl i baren, eller en karsk på bakrommet. Det var også en del som drev med reindrift. Etterhvert som turistene ble færre og reindrifta ble mindre lønnsom, var det mange som flyttet fra bygda, men de som ble igjen jobbet hardt for å holde de tilbudene som var igjen ved like. Ett av tilbudene de hadde klart å redde var den lokale skolen. De hadde ikke hatt lærer ved skolen på et halvt år, men lokalbefolkningen stilte opp, og gjorde sitt beste for at skolegangen til ungene skulle bli best mulig. Ingen hadde svart på den stillingsannonsen de hadde satt inn i avisene, så de hadde klart seg som best de kunne. Helt til det en dag ramlet inn en søknad fra en Fredrik Hansen, klinisk pedagog med utdannelse fra en hel mengde av universitet både i Norge og utlandet.
Det var nesten for godt til å være sant, men endelig skulle det bli orden på den prekære mangelen på lærer. Godt var det. Det var bare et spørsmål om tid før de hadde vært nødt til å si ifra om at skolen ble drevet uten pedagogisk ledelse, og da kunne det i verste fall ende opp med at ungene måtte dra den lange veien til Trofors for å få skolegang. Å reise til Trofors var for mange fra Majavatn en skjebne som bare kunne måle seg med døden.
Jobbintervjuet ble gjort over telefon. Lønn ble avtalt, og selv om de ikke kunne måle seg med den lønna Fredrik Hansen, klinisk pedagog, var vant til fra de jobbene han hadde hatt tidligere, var dette tilsynelatende ikke noe problem for Hansen. Innbyggerne i Majavatn og omegn slo seg til ro med at "en lærer må vel være idealistisk" og "lærerne får sin lønn i himmelen" og tenkte ikke mer på dette.
Å sjekke vandel var ikke noe som falt dem inn. En forhastet ansettelse, men de var i en situasjon som ikke tillot dem å være kresen. Dette passet Fredrik Hansen bra.
Frederik Hansen hadde ikke
Read all about it!
Et lite spark til NSB fikk jeg også med.
Dessuten, jeg lo godt når jeg skrev: Fredrik Hansen, klinisk pedagog. Hah, det fikk litt Jaims Bånn schvung over seg.
FEM
Vokterboligen de hadde leid, hadde vært brukt av NSB tidligere. NSB hadde hatt folk stasjonert i vokterboliger langs hele Nordlandsbanen. I takt med moderniseringen og den påfølgende nedleggingen av stasjoner (også kalt rasjonalisering), hadde vokterboligene blitt stående tomme. Noen ble solgt som fritidsboliger, mens andre ble leid ut til lokalbefolkningen. Vokterboligen ved Majavatn stasjon, var utleid til lokalbefolkningen, og nå skulle Fredrik, Sissel og Sigurd Hansen flytte inn. For en periode.
Det som er fint med vokterboligene er at de er store. To etasjer med en grunnflate på 100 kvadratmeter. Kjeller er det også. Dette gir et totalt areal som kan måle seg med mange nye hus i ti-millionersklassen. De aller fleste vokterboligene har også fjøs. Det var ikke uvanlig at de som holdt til i vokterboligene tidligere hadde kyr for å holde seg med melk, og kanskje en gris eller to slik at julemiddagen var sikret. Fjøsene har i den siste tiden blitt oppgradert til mer eller mindre moderne garasjer eller revet. Ved vokterboligen på Majavatn, sto fjøsen fremdeles. Så vidt.
Vokterboligen var rødmalt, store støpte vinduer med hvit innramming. Egentlig ganske så koselig hvis du klarte å venne deg til lyden av togene på Nordlandsbanen som kom forbi i tide og utide. Mest i utide skulle man tro det avisene skrev om NSB.
Vokterboligen ved Majavatn stasjon hadde ganske nylig fått satt in badstu i kjelleren. Stua var renovert for et år siden, og nytt kjøkken hadde blitt satt inn. Dette var gjort på dugnad i bygda. Det var ikke mye for lokalbefolkningen å finne på. De fleste som var fastboende, jobbet i turistbransjen, og det var til tider svært rolig. Når været var dårlig møttes de ofte på Majastua for å snakke over en øl i baren, eller en karsk på bakrommet. Det var også en del som drev med reindrift. Etterhvert som turistene ble færre og reindrifta ble mindre lønnsom, var det mange som flyttet fra bygda, men de som ble igjen jobbet hardt for å holde de tilbudene som var igjen ved like. Ett av tilbudene de hadde klart å redde var den lokale skolen. De hadde ikke hatt lærer ved skolen på et halvt år, men lokalbefolkningen stilte opp, og gjorde sitt beste for at skolegangen til ungene skulle bli best mulig. Ingen hadde svart på den stillingsannonsen de hadde satt inn i avisene, så de hadde klart seg som best de kunne. Helt til det en dag ramlet inn en søknad fra en Fredrik Hansen, klinisk pedagog med utdannelse fra en hel mengde av universitet både i Norge og utlandet.
Det var nesten for godt til å være sant, men endelig skulle det bli orden på den prekære mangelen på lærer. Godt var det. Det var bare et spørsmål om tid før de hadde vært nødt til å si ifra om at skolen ble drevet uten pedagogisk ledelse, og da kunne det i verste fall ende opp med at ungene måtte dra den lange veien til Trofors for å få skolegang. Å reise til Trofors var for mange fra Majavatn en skjebne som bare kunne måle seg med døden.
Jobbintervjuet ble gjort over telefon. Lønn ble avtalt, og selv om de ikke kunne måle seg med den lønna Fredrik Hansen, klinisk pedagog, var vant til fra de jobbene han hadde hatt tidligere, var dette tilsynelatende ikke noe problem for Hansen. Innbyggerne i Majavatn og omegn slo seg til ro med at "en lærer må vel være idealistisk" og "lærerne får sin lønn i himmelen" og tenkte ikke mer på dette.
Å sjekke vandel var ikke noe som falt dem inn. En forhastet ansettelse, men de var i en situasjon som ikke tillot dem å være kresen. Dette passet Fredrik Hansen bra.
Frederik Hansen hadde ikke
onsdag 10. februar 2010
Babymonitor kapittel 4
Nok et kort kapittel, men slapp av (eller ikke) de blir snart lange.
Jeg oppdager stadig ting jeg skulle ha endret på, men jeg lar det passere foreløpig. Skal gå grundigere igjennom skriveleif og kontinuitetsfeil etterhvert som jeg kommer ut i neste del.
Jeg har startet på del 2 nå. Det dere har sett sålangt er bare en liten "snepp" av innledningen.
FIRE
Det viste seg at de hadde kjørt av veien snaue 500 meter fra vokterboligen de hadde leid. De var langt fra de første som hadde kjørt av veien på akkurat dette stedet. "Jævla feildosert sveng akkurat dar," sa den enorme mannen. "Altså, når dæ e vinter, så ligg søringan slængt her, så dæ va bra at e tok me ein ækstrarunde førr å sjækk at brøytebiln ikkje hadd kjørt se fast på Smalåsn. Dæ skjer av å te. E bremsæ ne før å ikkje få slæng i `søringsvengen`," mannen blunket fort med det ene øyet. "Så såg e varseltrekantn dågers. E rakk akkurat å høgg i bremsan før e brasæ rætt inn i dåger." "E rengt etter NAFFEN mæ ein gång, asså, vi kallæ hain NAFFEN, men hain heite Egil. Hain Egil å e greidd å knus ruto å dræg dåger ut. Biln va jævla kall. E e ikkje sekker på kor længe dåger ha klart dåger." "Hvor er Sissel?" sa han mens han nikket og latet som han skjønte hva denne kjempen av en mann snakket om. Ikke nok med at han hadde tidenes hodepine, men det språket denne skapningen snakket var ganske langt unna det han tidligere hadde betraktet som norsk.
"Kjærringæ? Vi kjørt ongen å kjærringæ inn tel Mossyn. Tel sykehuse. Di har dæ fint, mæn vi syns at di kun træng ein sjækk. Sånn bære førr å va sekker." Kjempen i døra tok en pause i snakkinga og tok noen skritt lenger inn i rommet. "Dæ e du som ska va lærar her sant? Dæ e du som e hain Hansen?" "Jeg heter Hansen ja." Den store mannen rakte fram hånda si. "Per Hjortdal, hyggele." Hendene møttes i et håndtrykk. "Fredrik Hansen," sa mannen i den alt for store T-skjorta og smilefjes-boxershorts mens han håpet at denne kjempen snart skulle slutte å klemme hånda hans i stykker.
Jeg oppdager stadig ting jeg skulle ha endret på, men jeg lar det passere foreløpig. Skal gå grundigere igjennom skriveleif og kontinuitetsfeil etterhvert som jeg kommer ut i neste del.
Jeg har startet på del 2 nå. Det dere har sett sålangt er bare en liten "snepp" av innledningen.
FIRE
Det viste seg at de hadde kjørt av veien snaue 500 meter fra vokterboligen de hadde leid. De var langt fra de første som hadde kjørt av veien på akkurat dette stedet. "Jævla feildosert sveng akkurat dar," sa den enorme mannen. "Altså, når dæ e vinter, så ligg søringan slængt her, så dæ va bra at e tok me ein ækstrarunde førr å sjækk at brøytebiln ikkje hadd kjørt se fast på Smalåsn. Dæ skjer av å te. E bremsæ ne før å ikkje få slæng i `søringsvengen`," mannen blunket fort med det ene øyet. "Så såg e varseltrekantn dågers. E rakk akkurat å høgg i bremsan før e brasæ rætt inn i dåger." "E rengt etter NAFFEN mæ ein gång, asså, vi kallæ hain NAFFEN, men hain heite Egil. Hain Egil å e greidd å knus ruto å dræg dåger ut. Biln va jævla kall. E e ikkje sekker på kor længe dåger ha klart dåger." "Hvor er Sissel?" sa han mens han nikket og latet som han skjønte hva denne kjempen av en mann snakket om. Ikke nok med at han hadde tidenes hodepine, men det språket denne skapningen snakket var ganske langt unna det han tidligere hadde betraktet som norsk.
"Kjærringæ? Vi kjørt ongen å kjærringæ inn tel Mossyn. Tel sykehuse. Di har dæ fint, mæn vi syns at di kun træng ein sjækk. Sånn bære førr å va sekker." Kjempen i døra tok en pause i snakkinga og tok noen skritt lenger inn i rommet. "Dæ e du som ska va lærar her sant? Dæ e du som e hain Hansen?" "Jeg heter Hansen ja." Den store mannen rakte fram hånda si. "Per Hjortdal, hyggele." Hendene møttes i et håndtrykk. "Fredrik Hansen," sa mannen i den alt for store T-skjorta og smilefjes-boxershorts mens han håpet at denne kjempen snart skulle slutte å klemme hånda hans i stykker.
tirsdag 9. februar 2010
Kommentarer
Ganske håpløst av meg egentlig. Å be om respons, og samtidig ha slått av kommentar-funksjonen på blåggen.
Det skal være fikset nå, så hvis noen føler trang til å skrive noen ord setter jeg pris på det.
Takk
Det skal være fikset nå, så hvis noen føler trang til å skrive noen ord setter jeg pris på det.
Takk
Kapittel 3
Nåh er det på tide å slå fast at ingen av de personene jeg skriver om, selv om de kanskje er mer eller mindre løst basert på virkelige personer, er reelle. Alt er bare oppgulp av en mer eller mindre livlig fantasi.
TRE
"Hansen ja, bilulykke." "Tre stykker...Ingen alvorlige skader...spedbarn...flyttelass"
Fra sengen der han lå kunne han høre en mann snakke med noen. Hodet dunket. Et øyeblikk var han overbevist om at han hadde vært på en skikkelig fest kvelden før. Bitene falt sakte men sikkert på plass. "Gravøl. Det ble nesten gravøl." Han tok seg til hodet. Kjente en plasterlapp i panna. Han kikket seg rundt i rommet. Det var et ganske lite rom, med en tapet som passet rett in i et ukeblad fra 1970 tallet. Brun bakgrunn med blomster i diverse andre brunfarger. Døra var malt grønn. På veggen foran senga hang det en reklameplakat. En mann på tur. Rød anorakk. Kvikk Lunsj fra Freia. Tursjokoladen. Ved siden av senga sto et lite rundt bord med tre bein.
Rommet luktet fuktig, men var varmt. Det var opplyst av en kuppel som hadde mange husfluer på samvittigheten. Bak grønne gardiner kunne han skimte et vindu. Det gjorde vondt i øynene når han prøvde å kikke ut vinduet, så han lukket dem.
Han tok av seg teppet og satte seg opp i senga. Dette fikk hodepinen til å nå nye høyder. Det skjøt piler av smerte fra plasterlappen og ned bak begge øynene. Han la merke til at noen hadde kledd av ham. Han satt nå i en T-Skjorte som var minst tre nummer for stor, og en boksershorts med gule smilefjes på. Han kremtet og prøvde seg på et "hallo". Stemmen knakk. Han prøvde å svelge, og merket at munnen var tørr. Han så at det sto et glass fylt med vann på bordet ved senga. Han tok en slurk, og prøvde seg igjen. "Hallo?"
"Jeg ringer tilbake, jeg synes jeg hørte... ja så fort som mulig. Takk."
Han hørte noen nærme seg døra. Noen med det som måtte være store sko, trampet mot døra, stoppet utenfor, kremtet, og åpnet den.
Om skoene var store, så var den personen som sto i døråpningen enorm. En manneskikkelse kledd i svart sto med et stort smil om munnen. "Der var du våken ja (Dar va du våken jah!)" "Vi hadde nesten begynt å bli bekymret for deg (Vi hadd næstn bejynt å bi bekymræ førr de)" "Fint å se at du er våken." Mannen sang mer enn han snakket. En dyp baritonstemme alle mannskor kunne ha hatt god bruk for. "Hvor er jeg?" Smilet til den store mannen i døra ble enda større. "Du e heime."
TRE
"Hansen ja, bilulykke." "Tre stykker...Ingen alvorlige skader...spedbarn...flyttelass"
Fra sengen der han lå kunne han høre en mann snakke med noen. Hodet dunket. Et øyeblikk var han overbevist om at han hadde vært på en skikkelig fest kvelden før. Bitene falt sakte men sikkert på plass. "Gravøl. Det ble nesten gravøl." Han tok seg til hodet. Kjente en plasterlapp i panna. Han kikket seg rundt i rommet. Det var et ganske lite rom, med en tapet som passet rett in i et ukeblad fra 1970 tallet. Brun bakgrunn med blomster i diverse andre brunfarger. Døra var malt grønn. På veggen foran senga hang det en reklameplakat. En mann på tur. Rød anorakk. Kvikk Lunsj fra Freia. Tursjokoladen. Ved siden av senga sto et lite rundt bord med tre bein.
Rommet luktet fuktig, men var varmt. Det var opplyst av en kuppel som hadde mange husfluer på samvittigheten. Bak grønne gardiner kunne han skimte et vindu. Det gjorde vondt i øynene når han prøvde å kikke ut vinduet, så han lukket dem.
Han tok av seg teppet og satte seg opp i senga. Dette fikk hodepinen til å nå nye høyder. Det skjøt piler av smerte fra plasterlappen og ned bak begge øynene. Han la merke til at noen hadde kledd av ham. Han satt nå i en T-Skjorte som var minst tre nummer for stor, og en boksershorts med gule smilefjes på. Han kremtet og prøvde seg på et "hallo". Stemmen knakk. Han prøvde å svelge, og merket at munnen var tørr. Han så at det sto et glass fylt med vann på bordet ved senga. Han tok en slurk, og prøvde seg igjen. "Hallo?"
"Jeg ringer tilbake, jeg synes jeg hørte... ja så fort som mulig. Takk."
Han hørte noen nærme seg døra. Noen med det som måtte være store sko, trampet mot døra, stoppet utenfor, kremtet, og åpnet den.
Om skoene var store, så var den personen som sto i døråpningen enorm. En manneskikkelse kledd i svart sto med et stort smil om munnen. "Der var du våken ja (Dar va du våken jah!)" "Vi hadde nesten begynt å bli bekymret for deg (Vi hadd næstn bejynt å bi bekymræ førr de)" "Fint å se at du er våken." Mannen sang mer enn han snakket. En dyp baritonstemme alle mannskor kunne ha hatt god bruk for. "Hvor er jeg?" Smilet til den store mannen i døra ble enda større. "Du e heime."
mandag 8. februar 2010
Babymonitor kapittel 2
Kort og fremdeles ikke korrekturlest.
TO
Hvor lenge han hadde sovet visste han ikke. Men akkurat nå ble han revet ut av søvnen av at noen banket på vinduet. Frostrøyken kom ut av munnen hans i korte skjelvende støt. Vinduet var dekt av rimfrost.
"Hallo!" Stemmen kom langt borte fra.
"Er det noen der? (E de nån dar?)" Nærmere nå.
"Hvis det er noen der inne, bank på ruta! ( Vess dæ e nån dar inne, bank på ruto!)" Enda nærmere nå. Nesten velsignet nærme.
Han løftet hånda sakte til vinduet, og banket to ganger til svar. Han var overrasket over hvor mye energi han trengte å bruke for å få til denne enkle operasjonen. Kroppen verket.
"I helvete, det er folk der inne! (I hælvett, dæ e fålk dar inne!)"
Nå var det mange lyder på en gang.. Folk som ropte. Motorer som startet. Kjettinger (trodde han) som raslet, dunkingen mot vinduet ble hardere. Noen brukte noe stort og hardt for å slå inn ruta i stedet for å banke foriskig på den. Lyset og en enda kaldere luft enn det som allrede var inne i bilen slo i mot ham. Det siste han fikk med seg var at lillemann satt i ett av sine øredøvende vræl. Så ble alt svart igjen.
TO
Hvor lenge han hadde sovet visste han ikke. Men akkurat nå ble han revet ut av søvnen av at noen banket på vinduet. Frostrøyken kom ut av munnen hans i korte skjelvende støt. Vinduet var dekt av rimfrost.
"Hallo!" Stemmen kom langt borte fra.
"Er det noen der? (E de nån dar?)" Nærmere nå.
"Hvis det er noen der inne, bank på ruta! ( Vess dæ e nån dar inne, bank på ruto!)" Enda nærmere nå. Nesten velsignet nærme.
Han løftet hånda sakte til vinduet, og banket to ganger til svar. Han var overrasket over hvor mye energi han trengte å bruke for å få til denne enkle operasjonen. Kroppen verket.
"I helvete, det er folk der inne! (I hælvett, dæ e fålk dar inne!)"
Nå var det mange lyder på en gang.. Folk som ropte. Motorer som startet. Kjettinger (trodde han) som raslet, dunkingen mot vinduet ble hardere. Noen brukte noe stort og hardt for å slå inn ruta i stedet for å banke foriskig på den. Lyset og en enda kaldere luft enn det som allrede var inne i bilen slo i mot ham. Det siste han fikk med seg var at lillemann satt i ett av sine øredøvende vræl. Så ble alt svart igjen.
søndag 7. februar 2010
Babymonitor kapittel 1
Jaja, jeg har alltid hatt lyst til å skrive "noe".
Tenkte jeg kunne prøve å legge "noe" ut her slik at jeg kunne få tilbakemelding på "noe".
Det er jo så pedagogisk med respons og slikt.
Ikke at det er mange som leser blogger lenger, og i alle fall ikke blogger som ikke handler om kjendiser eller pupper (det er forresten både pupper og kjendiser lenger ned i bloggen...).
Men skulle du snuble innom. Les!
EN
Det var glatt. Mørkt var det også. Veien var tydeligvis ikke brøytet siden snøfallet i morges, men med en stødig hånd og overdreven tro på egne ferdigheter bak rattet kom han seg frem. Volvoen, en 1997 modell V70 med alt for liten motor og piggdekk som var moden for utskifting, slingret faretruende nær brøytekantene. Han kikket fort bak på kone og barn. Kona gjorde så godt hun kunne, men det var tydelig at hun hadde tatt på seg "ikke vise barnet at jeg er redd" maska si. Han kjente henne såpass godt etter sju år, at han klarte å se når hun spilte skuespill (med unntak fra når de hadde sex, men det var det bare kone som visste). Lillemann var rolig i den bakovervendte barnestolen. Han satt der og hadde flott utsikt til det overfylte bagasjerommet, han sovnet innimellom noe far syntes var ganske fantastisk. At noen kunne være så rolig at de fikk til å sove når kjøreforholdene var så dårlige som de var, var intet mindre enn beundringsverdig.
"Er det langt igjen?" Kone snakket lavt for ikke å vekke lillemann. Hun så tydelig bekymret ut nå som hun var sikker på at lillemann sov.
Han hadde sett et skilt for en liten stund tilbake. Han hadde klart å skimte "Majavatn 11", gjennom snødrevet og vindusviskerne som flakset fram og tilbake for fullt. Hvor lenge det var siden? Tja, kanskje 10 minutter. Kanskje 20? Tiden hadde han mistet litt oversikt over. Han var sliten etter å ha kjørt lenge.
"Kanskje en liten halvtime, jeg er ikke sikker" han svarte like lavt gjennom sammenbitte tenner. Skulle han ha vært ærlig, hadde han overhodet ikke begrep over hvor langt det var igjen. For alt han visste, hadde de kjørt rett forbi Majavatn. Han satset på at han tok feil. Magefølelsen, som han vanligvis kunne stole på, hadde sviktet ham i dag. Alt magefølelsen fortalte ham akkurat nå, var at han skulle stoppe før han kjørte av veien, eller fikk et ublidt møte med en brøytebil. Magefølelsen var farlig nær panikk.
"Ok" svarte kone. Han syntes at han hørte et snev av den samme magefølelsen i det korte svaret hennes.
Han tok bare øynene av veien et lite brøkdel av et sekund. Han skulle se om han kunne finne brusflaska i setet ved siden av seg. Han var så tørst at halsen utstøtte et lite klikk når han gjørde et forsøk på å svelge. I det lille brøkdelet av et sekund, skled høyre forhjul av veien. Volvoen fikk sleng, og han kastet begge hendene over rattet igjen for å korrigere. "Inn med clutchen, styr i mot, brems rolig ned", sa han til seg selv mens han prøvde å rette opp bilen. Kanskje var det alle årene på vinterbare veier som gjorde at han ikke klarte å rette opp bilen, kanskje var det ikke mulig å rette opp slengen uansett hvor mye erfaring han hadde. Bilen havnet i brøytekanten på motsatt side. Begge forhjulene løftet seg fra veien, og var på god vei ut i granskogen, før bilen plutselig slo seg til ro. Han kjente at bilbeltet strammet til, og tenkte på at han hadde likt den aksjonen trygg trafikk hadde for bilbeltebruk for noen år siden. Lillemann brøt ut i øredøvende, trøstesløs gråt, mens kone ga fra seg et "Helvete heller!" Det første som slo ham var at han måtte på do. Beltet måtte ha strammet til over urinblæra, det andre han tenkte på var at airbagen ikke hadde slått ut, noe som måtte ha resultert i at han slo hodet inn i rattet. Han kjente at det rant noe varmt nedover panna. "Kjør Volvo, kjør sikkert" hadde bruktbilselgeren sagt. Han hadde sikkert gnidd seg i hendene når noen omsider var dumme nok til å kjøpe denne håpløse unnskyldningen av en bil.
Omsider fikk han summet seg såpass at han klarte å snu seg rundt. "Går det bra?" fikk han fram. Stemmen hørtes ikke ut som sin egen. Han merket at han snakket høyt. Han var nødt til det for å overdøve hylene til lillemann. Kone hang over lillemann med en bekymret mine, men nikket bekreftende. Joda det gikk bra med dem. Han så at bagasjen hadde flyttet litt på seg, men ikke nok til at noe hadde flydd framover i bilen. Hvor fort hadde han kjørt? 50 kilometer i timen? 60? 100? Han hadde ingen anelse. Nå kom tanken om at bilen sto delvis ute i veien fremdeles. Hvis det var noen andre som var gale nok til å kjøre seg en tur denne kvelden, ville de ikke se dem før det var for sent. Han tenkte et øyeblikk på hvordan begravelsen sin skulle være, bestemte seg kjapt for å slutte å være morbid, og prøvde å åpne døra. Døra var ikke lett å få opp, han måtte kjempe mot snøen som hadde lagt seg foran den, men den åpnet seg. Han kneppet av seg bilbeltet, merket at trangen han hadde hatt til å pisse forsvant, og gikk sakte ut av bilen. "Vent her", sa han til kone med en stemme som lignet litt mer på sin egen. Han rakk ikke å høre svaret hennes før han smalt døra igjen.
Det var kaldt utenfor. Vinden blåste godt nå, og snøen kom nesten vannrett mot ham. Han angret på at han hadde valgt å kjøre i sandaler, jeans og t-skjorte, men han hadde ikke planlagt å bli stående i en brøytekant i ødemarka. Han gikk bak bilen, åpnet bagasjerommet, noe som resulterte i at en barnevogn fylt med poser ramlet ut. Han bannet lett mens han sparket vogna unna. Han hørte kone snakke beroligende til lillemann. Uten resultat så langt. Han hylte om mulig enda høyere enn før. Omsider fant han varseltrekanten. Han tok den ut, og løp så fort bena kunne bære ham for å få satt den ut. Sandalene hadde om mulig enda dårligere grep på den snødekte veien enn Volvoen hadde hatt, noe som førte til at han falt to ganger før han syntes han hadde kommet langt nok unna bilen til at han kunne plassere varseltrekanten. Det var sikkert regler for hvor langt unna bilen varseltrekanten skulle stå. Forskrifter som alle som kjørte bil skulle ha helt klare for seg. De som skrev forskriftene har nok aldri prøvd å sette ned en varseltrekant i stummende mørke, i snestorm utstyrt med sandaler. Han skled sakte tilbake mot bilen. Han hadde nå, i tillegg til en skikkelig hodepine, to forslåtte albuer og et kne som kjentes ut som om at det var modent for utskifting. Veien tilbake til bilen kjentes lang ut. Faretruende lang. Hadde han klart å gå seg bort? Han hadde tross alt slått hodet sitt, ganske hardt hvis han skulle tro hodepinen som stadig ble mer tydelig. Nei, det var ikke mulig. Han bestemte seg for å ikke stole på magefølelsen som skrek "SNU!!", og skled videre.
Magefølelsen hadde bommet. Han kunne tydeligvis slutte å stole på den. Den virket tydeligvis ikke når man krysset fylkesgrensen mellom Sør-Trøndelag og Nordland. Bare noen meter etter at magefølelsen hadde gjort sitt beste for å få ham til å vandre rundt til han frøs i hjel, så han nødblinken. Sikten kunne ikke være mer enn 5 meter. Han kunne ikke huske å ha vært ute i slikt vær før. I et øyeblikk var han lettet over å se bilen igjen. Så kom realiteten snikende tilbake. Han skulle ikke være glad for å finne bilen sin havarert med forhjulene godt plantet oppe på en brøytekant. Hjertet sank, men han gled de siste meterne til bilen.
"Jeg har satt ut varseltrekant", sa han. Han merket at stemmen skalv. Først nå merket han hvor kald han var.
"Herregud som du ser ut", sa kone. Lillemann hadde roet seg litt ned nå. Han kravlet seg inn i baksetet, satte seg ved siden av kone, og klemte henne hardt.
"Er det ille? Jeg kjenner at jeg må ha slått hodet ganske hardt." Han tok seg til hodet, kjente at hånden ble klebrig. Kone dro hodet hardt nedover, akkurat for hardt.
"Det er rart hvordan leger og sykepleiere ikke klarer å være forsiktig," tenkte han. Det var tydelig at kone hadde gått inn i jobbmodus.
"Jeg tror ikke det er dypt. Det er nok bare en skramme," konstaterte hun og snudde seg tilbake til lillemann som hadde gått tilbake til sin egne bekymringsløse verden. Han hadde tydeligvis en dyp og meningsfull samtale med Hinkelpinkel, eller kanskje Hoppsi Deisi. Akkurat nå var ikke forksjellen så viktig. Han hadde viktigere ting å tenke på enn hvilken barneteve figur lillemann foretrakk.
"Hva skal vi gjøre nå?" sukket kone oppgitt.
"Jeg har satt ut varseltrekant. Jeg håper den ikke blåser ned, ikke at jeg tror noen kommer til å se den uansett. Det er ikke mulig å se stort ute nå. Jeg tror det lureste vi gjør, er å sitte i ro til noen kommer, eller til været blir bedre. Det kan ikke være langt igjen til huset nå", stemmen var avbalansert. Han var vant til å takle vanskelige situasjoner. Ikke sine egne vanskelige situasjoner, men han hadde god erfaring med å takle andre sine. Det var adskillig vanskeligere å takle sin egen merket han.
"Mobiltelefonen?" kone så spørrende på ham.
Han slo seg til hodet, traff akkurat der det gjorde vondest og angret på at han skulle være så gestikulerende i en slik situasjon.
"Det hadde jeg ikke tenkt på", sa han og kunne virkelig slå fast at det var lettere å takle andre sine vanskelige situasjoner enn sine egne.
Han dro telefonen opp fra bukselommen, slo 113 og ventet på svar.
Telefonen ga fra seg tre korte toner, før den gikk over i opptattsignal. Ikke dekning.
"Faen!" ropte han.
Kone kikket fort bort på lillemann, som tydeligvis fremdeles var opptatt med Hinkel.. eller var det Hopsi, før hun snudde seg tilbake.
"Ikke dekning?", spurte hun med et snev av panikk i stemmen.
"Nei. Vi er tydeligvis lenger ut på landet enn jeg trodde. Jeg var helt sikker på at E6 skulle ha mobildekning", stemmen var lavere men fremdeles såpass høy at kone snudde seg bort til lillemann før hun svarte.
"Ok, da venter vi her? Det må komme noen før eller siden."
"Det kommer til å bli kaldt, svarte han kort."
"Det er kaldere der ute." Kone pekte ut gjennom vinduet som raskt hadde blitt dekt av dugg.
Dette fikk ham til å tenke på "Prinsessen som ingen kunne målbinde", og han kjente at han fikk lyst til å smile. Lillemann gurglet fornøyd, mens han var godt i gang med å spise på nesen til Hinkelpinkel.
Tenkte jeg kunne prøve å legge "noe" ut her slik at jeg kunne få tilbakemelding på "noe".
Det er jo så pedagogisk med respons og slikt.
Ikke at det er mange som leser blogger lenger, og i alle fall ikke blogger som ikke handler om kjendiser eller pupper (det er forresten både pupper og kjendiser lenger ned i bloggen...).
Men skulle du snuble innom. Les!
EN
Det var glatt. Mørkt var det også. Veien var tydeligvis ikke brøytet siden snøfallet i morges, men med en stødig hånd og overdreven tro på egne ferdigheter bak rattet kom han seg frem. Volvoen, en 1997 modell V70 med alt for liten motor og piggdekk som var moden for utskifting, slingret faretruende nær brøytekantene. Han kikket fort bak på kone og barn. Kona gjorde så godt hun kunne, men det var tydelig at hun hadde tatt på seg "ikke vise barnet at jeg er redd" maska si. Han kjente henne såpass godt etter sju år, at han klarte å se når hun spilte skuespill (med unntak fra når de hadde sex, men det var det bare kone som visste). Lillemann var rolig i den bakovervendte barnestolen. Han satt der og hadde flott utsikt til det overfylte bagasjerommet, han sovnet innimellom noe far syntes var ganske fantastisk. At noen kunne være så rolig at de fikk til å sove når kjøreforholdene var så dårlige som de var, var intet mindre enn beundringsverdig.
"Er det langt igjen?" Kone snakket lavt for ikke å vekke lillemann. Hun så tydelig bekymret ut nå som hun var sikker på at lillemann sov.
Han hadde sett et skilt for en liten stund tilbake. Han hadde klart å skimte "Majavatn 11", gjennom snødrevet og vindusviskerne som flakset fram og tilbake for fullt. Hvor lenge det var siden? Tja, kanskje 10 minutter. Kanskje 20? Tiden hadde han mistet litt oversikt over. Han var sliten etter å ha kjørt lenge.
"Kanskje en liten halvtime, jeg er ikke sikker" han svarte like lavt gjennom sammenbitte tenner. Skulle han ha vært ærlig, hadde han overhodet ikke begrep over hvor langt det var igjen. For alt han visste, hadde de kjørt rett forbi Majavatn. Han satset på at han tok feil. Magefølelsen, som han vanligvis kunne stole på, hadde sviktet ham i dag. Alt magefølelsen fortalte ham akkurat nå, var at han skulle stoppe før han kjørte av veien, eller fikk et ublidt møte med en brøytebil. Magefølelsen var farlig nær panikk.
"Ok" svarte kone. Han syntes at han hørte et snev av den samme magefølelsen i det korte svaret hennes.
Han tok bare øynene av veien et lite brøkdel av et sekund. Han skulle se om han kunne finne brusflaska i setet ved siden av seg. Han var så tørst at halsen utstøtte et lite klikk når han gjørde et forsøk på å svelge. I det lille brøkdelet av et sekund, skled høyre forhjul av veien. Volvoen fikk sleng, og han kastet begge hendene over rattet igjen for å korrigere. "Inn med clutchen, styr i mot, brems rolig ned", sa han til seg selv mens han prøvde å rette opp bilen. Kanskje var det alle årene på vinterbare veier som gjorde at han ikke klarte å rette opp bilen, kanskje var det ikke mulig å rette opp slengen uansett hvor mye erfaring han hadde. Bilen havnet i brøytekanten på motsatt side. Begge forhjulene løftet seg fra veien, og var på god vei ut i granskogen, før bilen plutselig slo seg til ro. Han kjente at bilbeltet strammet til, og tenkte på at han hadde likt den aksjonen trygg trafikk hadde for bilbeltebruk for noen år siden. Lillemann brøt ut i øredøvende, trøstesløs gråt, mens kone ga fra seg et "Helvete heller!" Det første som slo ham var at han måtte på do. Beltet måtte ha strammet til over urinblæra, det andre han tenkte på var at airbagen ikke hadde slått ut, noe som måtte ha resultert i at han slo hodet inn i rattet. Han kjente at det rant noe varmt nedover panna. "Kjør Volvo, kjør sikkert" hadde bruktbilselgeren sagt. Han hadde sikkert gnidd seg i hendene når noen omsider var dumme nok til å kjøpe denne håpløse unnskyldningen av en bil.
Omsider fikk han summet seg såpass at han klarte å snu seg rundt. "Går det bra?" fikk han fram. Stemmen hørtes ikke ut som sin egen. Han merket at han snakket høyt. Han var nødt til det for å overdøve hylene til lillemann. Kone hang over lillemann med en bekymret mine, men nikket bekreftende. Joda det gikk bra med dem. Han så at bagasjen hadde flyttet litt på seg, men ikke nok til at noe hadde flydd framover i bilen. Hvor fort hadde han kjørt? 50 kilometer i timen? 60? 100? Han hadde ingen anelse. Nå kom tanken om at bilen sto delvis ute i veien fremdeles. Hvis det var noen andre som var gale nok til å kjøre seg en tur denne kvelden, ville de ikke se dem før det var for sent. Han tenkte et øyeblikk på hvordan begravelsen sin skulle være, bestemte seg kjapt for å slutte å være morbid, og prøvde å åpne døra. Døra var ikke lett å få opp, han måtte kjempe mot snøen som hadde lagt seg foran den, men den åpnet seg. Han kneppet av seg bilbeltet, merket at trangen han hadde hatt til å pisse forsvant, og gikk sakte ut av bilen. "Vent her", sa han til kone med en stemme som lignet litt mer på sin egen. Han rakk ikke å høre svaret hennes før han smalt døra igjen.
Det var kaldt utenfor. Vinden blåste godt nå, og snøen kom nesten vannrett mot ham. Han angret på at han hadde valgt å kjøre i sandaler, jeans og t-skjorte, men han hadde ikke planlagt å bli stående i en brøytekant i ødemarka. Han gikk bak bilen, åpnet bagasjerommet, noe som resulterte i at en barnevogn fylt med poser ramlet ut. Han bannet lett mens han sparket vogna unna. Han hørte kone snakke beroligende til lillemann. Uten resultat så langt. Han hylte om mulig enda høyere enn før. Omsider fant han varseltrekanten. Han tok den ut, og løp så fort bena kunne bære ham for å få satt den ut. Sandalene hadde om mulig enda dårligere grep på den snødekte veien enn Volvoen hadde hatt, noe som førte til at han falt to ganger før han syntes han hadde kommet langt nok unna bilen til at han kunne plassere varseltrekanten. Det var sikkert regler for hvor langt unna bilen varseltrekanten skulle stå. Forskrifter som alle som kjørte bil skulle ha helt klare for seg. De som skrev forskriftene har nok aldri prøvd å sette ned en varseltrekant i stummende mørke, i snestorm utstyrt med sandaler. Han skled sakte tilbake mot bilen. Han hadde nå, i tillegg til en skikkelig hodepine, to forslåtte albuer og et kne som kjentes ut som om at det var modent for utskifting. Veien tilbake til bilen kjentes lang ut. Faretruende lang. Hadde han klart å gå seg bort? Han hadde tross alt slått hodet sitt, ganske hardt hvis han skulle tro hodepinen som stadig ble mer tydelig. Nei, det var ikke mulig. Han bestemte seg for å ikke stole på magefølelsen som skrek "SNU!!", og skled videre.
Magefølelsen hadde bommet. Han kunne tydeligvis slutte å stole på den. Den virket tydeligvis ikke når man krysset fylkesgrensen mellom Sør-Trøndelag og Nordland. Bare noen meter etter at magefølelsen hadde gjort sitt beste for å få ham til å vandre rundt til han frøs i hjel, så han nødblinken. Sikten kunne ikke være mer enn 5 meter. Han kunne ikke huske å ha vært ute i slikt vær før. I et øyeblikk var han lettet over å se bilen igjen. Så kom realiteten snikende tilbake. Han skulle ikke være glad for å finne bilen sin havarert med forhjulene godt plantet oppe på en brøytekant. Hjertet sank, men han gled de siste meterne til bilen.
"Jeg har satt ut varseltrekant", sa han. Han merket at stemmen skalv. Først nå merket han hvor kald han var.
"Herregud som du ser ut", sa kone. Lillemann hadde roet seg litt ned nå. Han kravlet seg inn i baksetet, satte seg ved siden av kone, og klemte henne hardt.
"Er det ille? Jeg kjenner at jeg må ha slått hodet ganske hardt." Han tok seg til hodet, kjente at hånden ble klebrig. Kone dro hodet hardt nedover, akkurat for hardt.
"Det er rart hvordan leger og sykepleiere ikke klarer å være forsiktig," tenkte han. Det var tydelig at kone hadde gått inn i jobbmodus.
"Jeg tror ikke det er dypt. Det er nok bare en skramme," konstaterte hun og snudde seg tilbake til lillemann som hadde gått tilbake til sin egne bekymringsløse verden. Han hadde tydeligvis en dyp og meningsfull samtale med Hinkelpinkel, eller kanskje Hoppsi Deisi. Akkurat nå var ikke forksjellen så viktig. Han hadde viktigere ting å tenke på enn hvilken barneteve figur lillemann foretrakk.
"Hva skal vi gjøre nå?" sukket kone oppgitt.
"Jeg har satt ut varseltrekant. Jeg håper den ikke blåser ned, ikke at jeg tror noen kommer til å se den uansett. Det er ikke mulig å se stort ute nå. Jeg tror det lureste vi gjør, er å sitte i ro til noen kommer, eller til været blir bedre. Det kan ikke være langt igjen til huset nå", stemmen var avbalansert. Han var vant til å takle vanskelige situasjoner. Ikke sine egne vanskelige situasjoner, men han hadde god erfaring med å takle andre sine. Det var adskillig vanskeligere å takle sin egen merket han.
"Mobiltelefonen?" kone så spørrende på ham.
Han slo seg til hodet, traff akkurat der det gjorde vondest og angret på at han skulle være så gestikulerende i en slik situasjon.
"Det hadde jeg ikke tenkt på", sa han og kunne virkelig slå fast at det var lettere å takle andre sine vanskelige situasjoner enn sine egne.
Han dro telefonen opp fra bukselommen, slo 113 og ventet på svar.
Telefonen ga fra seg tre korte toner, før den gikk over i opptattsignal. Ikke dekning.
"Faen!" ropte han.
Kone kikket fort bort på lillemann, som tydeligvis fremdeles var opptatt med Hinkel.. eller var det Hopsi, før hun snudde seg tilbake.
"Ikke dekning?", spurte hun med et snev av panikk i stemmen.
"Nei. Vi er tydeligvis lenger ut på landet enn jeg trodde. Jeg var helt sikker på at E6 skulle ha mobildekning", stemmen var lavere men fremdeles såpass høy at kone snudde seg bort til lillemann før hun svarte.
"Ok, da venter vi her? Det må komme noen før eller siden."
"Det kommer til å bli kaldt, svarte han kort."
"Det er kaldere der ute." Kone pekte ut gjennom vinduet som raskt hadde blitt dekt av dugg.
Dette fikk ham til å tenke på "Prinsessen som ingen kunne målbinde", og han kjente at han fikk lyst til å smile. Lillemann gurglet fornøyd, mens han var godt i gang med å spise på nesen til Hinkelpinkel.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
