Tankegods

Be the best. No negativity, no weakness, no acquiescence to fear or disaster, no errors of ignorance, no evasion from reality.

-Jeff Buckley

On writing.

Hvordan gjør dere det?
Jeg har bestandig lurt på hvordan mer og mindre etablerte forfattere legger opp skrivinga si.
Sitter de med ark på ark med notater de støtter seg til mens de skriver?
Sitter de i timesvis på jakt etter den perfekte formuleringen?
Går de lange turer i hagen mens de tenker på hva som skal drive teksten videre framover?

Hvordan er den kreative prosessen til de store gutta (og jentene)?

Jeg husker at jeg så en intevju med Lars Saabye Christensen for mange år siden. Det var i forbindelse med at Hermann skulle filmatiseres. Lars S sa noe som satte seg skikkelig fast hos meg, men som ikke stemmer overens med måten jeg "jobber" på.
"Jeg gikk ute i mange timer mens jeg tenkte på hva Hermann skulle si. Plutselig kom det til meg og jeg løp inn og skrev det ned. Jeg ble veldig fornøyd."
(Til orientering så er sitatet over hentet fritt fra mitt eget minne, og det er fullstending mulig at han ordla seg noe annerledes.)
Jeg liker bøkene Lars S skriver. Faktisk så er Beatles en av de bøkene jeg setter aller høyest. Fantastisk fin bok.

En annen forfatter jeg har enorm respekt for er samlebåndsforfatter og skrekkguru Stephen King. King produserer bøker i et fantastisk tempo. I tillegg til de bøkene han gir ut under eget navn, kommer det stadig vekk fram mer eller mindre ukjente Bachmann bøker.

King sier at (nok en gang et sitat fra mitt eget hode): "Jeg har ikke tid til å lese over det jeg skriver. Historien må ut så fort som mulig. Når den er ferdig, kan den få ligge å godgjøre seg i en eske eller i en skuff i noen måneder eller år mens jeg jobber videre med neste historie. Når historien har fått modnet seg litt og jeg har fått den på avstand, tar jeg den fram og leser over den. Tenker jeg for mye på det jeg skriver mens jeg skriver det, blir det stopp."

Måten King gjør det på er fin synes jeg. Det er vel også den måten som jeg kan relatere meg til. Jeg skriver og skriver. Stopper jeg opp for å rette feil, eller endre på formuleringer blir det rusk i maskineriet. Det blir rett og slett stopp.

Her en kveld etter at jeg hadde lagt meg fikk jeg plutselig en åpenbaring. SLIK skulle historien gå videre. Jeg skrev et helt kapittel, eller vel 6 sider, inne i hodet mitt mens jeg gjorde meg klar til å sove. Neste kveld, etter at ungene var i seng, satte jeg meg ned og skrev ned det jeg hadde tenkt ut kvelden før. Uten å stoppe for å lete etter dårlige formuleringer eller skrivefeil. Litt sånn som nå, når jeg skriver på blåggen.

Så, hvis du skriver... hvordan gjør du det?
Og forresten... jeg er på jakt etter en korrekturleser. Har du eller noen du kjenner for lite å gjøre, kan jeg lempe på deg noen hundre sider tekst for gjennomlesing.

God skriving!

Hodepine.

Norgesmesterskap i hodepine i dag.
Ligger på sofaen under to pledd og synes synd på meg selv.
Menn blir fryktelig syke når de først blir syke.

Ikke sikker på om jeg får skrevet noe i dag. Størstejenta har bursdag, så jeg må vel tygge i meg litt paracet og prøve å være tilgjengelig der i stedet for.

Skal oppdatere i morgen. Nå skal jeg under pleddene igjen.

Middagsbesøk

Har sett litt over det jeg har skrevet nå. Det tok ganske lang tid, og jeg begynner å bli litt bekymret for at jeg skal se meg blind på det jeg skriver. Blir vanskeligere og vanskeligere å finne ut om språket er riktig, om setningene er fornuftige. Det farlige er, tror jeg, å bli revet med. Jeg kan sitte i timesvis og skrive uten egentlig å tenke på det jeg skriver. Det er liksom så klart oppe i hodet mitt. Er det klart for den som leser det? Er det noe som ikke behøves? Jeg har en lei tendens til å bruke for mange ord når jeg egentlig kunne ha brukt bare ett (eller to).

Hvis du leser, og hvis du gidder. Kan du ikke pirke litt?

Legger ut en liten "snepp" jeg har skrevet om når naboen kommer på besøk med middag. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men det er faktisk litt spennende (synes jeg som vet hva som skjer senere!).

Takkers



TO

"Matn e færdi."
Fredrik skvatt til. Det var en damestemme som hadde snakket, men det var ikke Sissel. Han reiste seg opp til sittende stilling i sofaen og tittet forsiktig bort mot kjøkkendøra.

Kvinnemennesket som sto der kunne ikke være mer enn en meter og førti centimeter høy. Hun var tykkfallen, og det at hun var såpass liten av vekst fikk henne til å se nesten komisk rund ut. Fredrik så for seg at ungene på løkka brukte henne som fotball mens hun ropte at maten var ferdig på den syngende dialekten han nesten hadde begynt å venne seg til etter alle de lange monologene Hjortdal hadde gjennomført. Ansiktet var gammelt, men helt rynkefritt. Kinnene var knallrøde og de litt skjeve øynene lyste ut under en kort helt rettklipt sort pannelugg. "Kummeklippen lenge leve," tenkte Fredrik og måtte ta seg sammen for ikke å le.

Han reiste seg sakte opp, hodet kjentes virkelig bedre ut nå, og gikk bort mot damen som sto i døra. Han følte seg som en kjempe når han gikk sakte forbi henne. Hun nådde ham bare opp til navlen.
"Bære sett, sett. E ska kom å skjenke oppi." Sa damen og smilte det varmeste smilet han hadde sett på et års tid. Når hun smilte, brøt smilerynkene ut som spindelvev i ansiktet hennes.

Vel inne på kjøkkenet, satt Sissel på en av de åtte kjøkkenstolene som omkranset et bord Fredrik var sikker på han også hadde sett på IKEA. Hun heiste skuldrene opp, og smilte. "I dag slapp jeg å lage middag. Anne Marie kom innom med en kaseroll med kjøttsuppe." Sissel sa dette som om det var den naturligste ting i verden at små tykkfalne damer kom innom med kjøttsuppe. Når Fredrik satt seg ned ved siden av Sissel, lente hun seg mot ham. "Jeg kunne ikke si nei, hun insisterte på å servere oss middag," hvisket hun. Pusten hennes var varm og deilig mot øret.

Kjøttsuppen var deilig. Masse grønnsaker, små kjøttboller, biter av det Anne Marie forklarte var reinsdyrkjøtt og en kjøttkraft av en annen verden. Dette gjorde kjøttsuppen han hadde smakt (på bøtte fra Rema 1000) til skamme. Anne Marie passet på at suppefatene alltid var fulle, og ga seg ikke før Fredrik la en serviett på toppen av fatet sitt for å signalisere at han var sprekkferdig. Sissel kopierte denne gesten, og Anne Marie satte seg ned tvers (rett) over de to nyinnflyttede.

"I gamle dager," sa den runde kokken og så alvorlig ut. Fredrik hadde virkelig blitt vant til den syngende dialekten nå.
"I gamle dager, var det ikke uvanlig at man puttet en liten stålfjær inni kjøttet. Når kjøttet kom ned i magesekken (maaaagesææækken), og magesyren fikk jobbet litt med det, spratt stålfjæra ut. Ikke vondt, men veldig effektivt. Blør til døde fra innsiden uten at du merker at du gjør det." Hun så fremdeles veldig alvorlig ut. Sissel kikket bekymret bort på Fredrik. Fredrik la en hånd forsiktig på låret hennes.
"Gandkuler kaller vi det (Gainnjkulår)."
Den tidligere så trivelige kokken holdt opp en kjøttbolle, klemte den flat mellom to fingre, og brøt ut i en vennlig klukkende latter. Fredrik kjente en knute i magen løse seg opp. Kjøttbollene var tydeligvis (denne gangen) servert uten skumle hensikter.
"Men bare slapp av. Det er mange hundre år siden vi holdt på med slikt. Dessuten.. vi gjør det bare mot folk vi ikke liker. Eller folk som har gjort noe galt." Det vennlige uttrykket var tilbake i ansiktet hennes. Fredrik kjente at lårmuskelen til Sissel strammet til og løste seg opp under hånden hans.
"Ja, vi får passe på å holde oss på god fot med deg da skjønner jeg." Fredrik prøvde så godt han kunne å skjule at han kunne ha sverget på at han kjente hundrevis av små stålfjærer grave seg vei ut gjennom magen. Han prøvde seg på et smil, men kjente at det ble mer en skjev grimase. Lårmuskelen til Sissel fortsatte å stramme og løse seg opp.

Den obligatoriske kaffen etter middagen gikk uten flere dramatiske fortellinger. Anne Marie hadde ingen grufulle historier forbundet med kaffetradisjoner.

Etter at de hadde takket Anne Marie for et deilig måltid (det hadde det jo tross alt vært, selv om underholdningen etterpå var litt i overkant), og fått henne ut i vinterkvelden snudde Sissel seg mot Fredrik. "Neste gang, skal jeg insistere på at jeg skal lage maten." Fredrik nikket. Han var enig, selv om det innebar at han måtte drikke kaffe før maten også. Sigurd var våken. Sissel tok ham opp og gikk på badet. Fredrik inntok det som hadde blitt den faste plassen på sofaen, og falt i søvn.

Skrive skrive skrive skrive skrive

Skriver så blekket spruter. Om det er lurt å skrive med blekk på macbook kan vel diskuteres :)

Uansett, tenkte jeg skulle legge ut en liten teaser til jeg.

Her er det nokså grovt språk altså, men dere tåler det vel.
Som vanlig ikke korrekturlest! Obsobs!



Avskjedsbrevet var ferdig. Det var lett for henne å skrive. Det hadde vært nødvendig for henne å skrive. Blyanten hadde glidd over papiret. Hjulpet av en enorm trang til å uttrykke seg. Ingen fikk høre henne snakke, hun viste at hun kunne, men det var for vanskelig. For mye som skulle ut samtidig nå. Alle årene med stillhet hadde bygd opp et slags trykk og hun var sikker på at hjernen kom til å smelte hvis hun prøvde å slippe tankene sine ut nå. Det var for sent å snakke. Heldigvis fikk hun til å skrive. Kanskje kunne det hjelpe foreldrene hennes å forstå? Kanskje kunne det berge han som var uskyldig anklaget og dømt? Kanksje kunne det få den jævelen som hadde ødelagt henne inn bak murene? Kanskje kunne den jævelen som hadde ødelagt henne få kjenne hvordan det føltes når ræva revnet? Hun håpet det. Vanligvis ønsket hun ikke noen noe vondt (hun passet på å ta det ut på seg selv hvis hun hadde lyst til å gjøre noen andre noe vondt. Det kunne alle arrene på armene og lårene være sannhetsvitner om. Tause vitner), men gamle gubber som føler en trang til å rævpule småjenter som ikke kan rope om hjelp unnet hun ikke annet enn smerte. Hun hadde sett på film at det var vanlig at de voldtok hverandre i fengsel. Hun gikk ut ifra at dette kanskje ikke var like vanlig i norske fengsel, men hun tillot seg selv å håpe at det var noen som kom til å sodomere jævelen på det aller groveste.

Hun fant fram en liten rød eske. Hun hadde fått esken av en av fedrene mamma hadde dratt med seg hjem. Navnet på denne farsfiguren hadde hun glemt for lenge siden, men esken var fin. Esken hadde en barnslig lås som sikkert kunne brytes opp uten store anstrengelser, men hun hadde alltid nøkkelen til esken trygt plassert i en lang gullkjede rundt halsen. Det var lyden av nøkkelen mot bordet hun hadde fokusert på, som hadde reddet henne fra å hyle (i smerte) etter hjelp når han trengte inn i henne (igjenogigjenogigjenogigjen). Det var nøkkelen hun så på mens han dro henne i håret og spurte om den lille hora likte å få det i ræva. Det var nøkkelen hun klemte rundt når han slengte henne i et hjørne og sa at han skulle drepe henne og mora hennes hvis hun sa hva som hadde skjedd. Det var denne nøkkelen hun nå brukte for å låse inn avskjedsbrevet. Brevet som sa alt hun ikke fikk sagt, men som var viktig for mange. Ikke bare for henne.

Hun gjemte boksen, men passet på å ikke gjemme den for godt. Hun ville at den skulle bli funnet, men ikke for fort. Hun ville legge igjen et lite slør av spørsmål som hun regnet med kom til å bli besvart når brevet ble funnet. Spørsmål som de i etterkant kunne ha tenkt seg til ikke å ha fått svar på likevel. Ikke alle som fikk svar i alle fall. Hun tok opp kniven og åpnet døra til rommet sitt. Hun gikk sakte mot stua. Mor satt og så på TV. Som vanlig. Det kjentes ut som om at hun svevde mer enn hun gikk, lyset fra downlightsene i taket blendet henne hver gang hun gikk under henne. Hun var sikker på at hun kunne høre blomstene rope etter vår og varmere tider under snøen utenfor stuevinduet og kunne lukte at muggsoppen formerte seg på veggen bak sofaen.

"Mamma."
Ingen reaksjon.
"Mamma."
Nå snudde mor seg mot henne. Uttrykket mor hadde på ansiktet kunne hun ha betalt mange lottomillioner for. Å høre datteren sin snakke for første gang på fjorten år var tydeligvis en høyst uventet hendelse.
"J-ja vennen min..." skjelvende reiste mor seg fra sofaen. Et glass med rødvin hun hadde vært i gang med ramlet ut av hånden hennes.
"Farvel."
I det samme hun hadde sagt disse to stavelsene stakk hun kniven dypt inn i brystkassen sin og vred rundt. Hun kjente (og hørte) kniven brekke seg gjennom ribbbeina før den treffsikkert fant veien til hjertet og punkterte det. Det var vondt, men befriende. Livet hadde vært smerte, det var bare passende at døden var vond.

Hun kunne høre mor rope, og rakk og tenkte at mor uansett må vaske teppet når hun likevel har sølt rødvin på det.