Middagsbesøk

Har sett litt over det jeg har skrevet nå. Det tok ganske lang tid, og jeg begynner å bli litt bekymret for at jeg skal se meg blind på det jeg skriver. Blir vanskeligere og vanskeligere å finne ut om språket er riktig, om setningene er fornuftige. Det farlige er, tror jeg, å bli revet med. Jeg kan sitte i timesvis og skrive uten egentlig å tenke på det jeg skriver. Det er liksom så klart oppe i hodet mitt. Er det klart for den som leser det? Er det noe som ikke behøves? Jeg har en lei tendens til å bruke for mange ord når jeg egentlig kunne ha brukt bare ett (eller to).

Hvis du leser, og hvis du gidder. Kan du ikke pirke litt?

Legger ut en liten "snepp" jeg har skrevet om når naboen kommer på besøk med middag. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men det er faktisk litt spennende (synes jeg som vet hva som skjer senere!).

Takkers



TO

"Matn e færdi."
Fredrik skvatt til. Det var en damestemme som hadde snakket, men det var ikke Sissel. Han reiste seg opp til sittende stilling i sofaen og tittet forsiktig bort mot kjøkkendøra.

Kvinnemennesket som sto der kunne ikke være mer enn en meter og førti centimeter høy. Hun var tykkfallen, og det at hun var såpass liten av vekst fikk henne til å se nesten komisk rund ut. Fredrik så for seg at ungene på løkka brukte henne som fotball mens hun ropte at maten var ferdig på den syngende dialekten han nesten hadde begynt å venne seg til etter alle de lange monologene Hjortdal hadde gjennomført. Ansiktet var gammelt, men helt rynkefritt. Kinnene var knallrøde og de litt skjeve øynene lyste ut under en kort helt rettklipt sort pannelugg. "Kummeklippen lenge leve," tenkte Fredrik og måtte ta seg sammen for ikke å le.

Han reiste seg sakte opp, hodet kjentes virkelig bedre ut nå, og gikk bort mot damen som sto i døra. Han følte seg som en kjempe når han gikk sakte forbi henne. Hun nådde ham bare opp til navlen.
"Bære sett, sett. E ska kom å skjenke oppi." Sa damen og smilte det varmeste smilet han hadde sett på et års tid. Når hun smilte, brøt smilerynkene ut som spindelvev i ansiktet hennes.

Vel inne på kjøkkenet, satt Sissel på en av de åtte kjøkkenstolene som omkranset et bord Fredrik var sikker på han også hadde sett på IKEA. Hun heiste skuldrene opp, og smilte. "I dag slapp jeg å lage middag. Anne Marie kom innom med en kaseroll med kjøttsuppe." Sissel sa dette som om det var den naturligste ting i verden at små tykkfalne damer kom innom med kjøttsuppe. Når Fredrik satt seg ned ved siden av Sissel, lente hun seg mot ham. "Jeg kunne ikke si nei, hun insisterte på å servere oss middag," hvisket hun. Pusten hennes var varm og deilig mot øret.

Kjøttsuppen var deilig. Masse grønnsaker, små kjøttboller, biter av det Anne Marie forklarte var reinsdyrkjøtt og en kjøttkraft av en annen verden. Dette gjorde kjøttsuppen han hadde smakt (på bøtte fra Rema 1000) til skamme. Anne Marie passet på at suppefatene alltid var fulle, og ga seg ikke før Fredrik la en serviett på toppen av fatet sitt for å signalisere at han var sprekkferdig. Sissel kopierte denne gesten, og Anne Marie satte seg ned tvers (rett) over de to nyinnflyttede.

"I gamle dager," sa den runde kokken og så alvorlig ut. Fredrik hadde virkelig blitt vant til den syngende dialekten nå.
"I gamle dager, var det ikke uvanlig at man puttet en liten stålfjær inni kjøttet. Når kjøttet kom ned i magesekken (maaaagesææækken), og magesyren fikk jobbet litt med det, spratt stålfjæra ut. Ikke vondt, men veldig effektivt. Blør til døde fra innsiden uten at du merker at du gjør det." Hun så fremdeles veldig alvorlig ut. Sissel kikket bekymret bort på Fredrik. Fredrik la en hånd forsiktig på låret hennes.
"Gandkuler kaller vi det (Gainnjkulår)."
Den tidligere så trivelige kokken holdt opp en kjøttbolle, klemte den flat mellom to fingre, og brøt ut i en vennlig klukkende latter. Fredrik kjente en knute i magen løse seg opp. Kjøttbollene var tydeligvis (denne gangen) servert uten skumle hensikter.
"Men bare slapp av. Det er mange hundre år siden vi holdt på med slikt. Dessuten.. vi gjør det bare mot folk vi ikke liker. Eller folk som har gjort noe galt." Det vennlige uttrykket var tilbake i ansiktet hennes. Fredrik kjente at lårmuskelen til Sissel strammet til og løste seg opp under hånden hans.
"Ja, vi får passe på å holde oss på god fot med deg da skjønner jeg." Fredrik prøvde så godt han kunne å skjule at han kunne ha sverget på at han kjente hundrevis av små stålfjærer grave seg vei ut gjennom magen. Han prøvde seg på et smil, men kjente at det ble mer en skjev grimase. Lårmuskelen til Sissel fortsatte å stramme og løse seg opp.

Den obligatoriske kaffen etter middagen gikk uten flere dramatiske fortellinger. Anne Marie hadde ingen grufulle historier forbundet med kaffetradisjoner.

Etter at de hadde takket Anne Marie for et deilig måltid (det hadde det jo tross alt vært, selv om underholdningen etterpå var litt i overkant), og fått henne ut i vinterkvelden snudde Sissel seg mot Fredrik. "Neste gang, skal jeg insistere på at jeg skal lage maten." Fredrik nikket. Han var enig, selv om det innebar at han måtte drikke kaffe før maten også. Sigurd var våken. Sissel tok ham opp og gikk på badet. Fredrik inntok det som hadde blitt den faste plassen på sofaen, og falt i søvn.