Skrive skrive skrive skrive skrive

Skriver så blekket spruter. Om det er lurt å skrive med blekk på macbook kan vel diskuteres :)

Uansett, tenkte jeg skulle legge ut en liten teaser til jeg.

Her er det nokså grovt språk altså, men dere tåler det vel.
Som vanlig ikke korrekturlest! Obsobs!



Avskjedsbrevet var ferdig. Det var lett for henne å skrive. Det hadde vært nødvendig for henne å skrive. Blyanten hadde glidd over papiret. Hjulpet av en enorm trang til å uttrykke seg. Ingen fikk høre henne snakke, hun viste at hun kunne, men det var for vanskelig. For mye som skulle ut samtidig nå. Alle årene med stillhet hadde bygd opp et slags trykk og hun var sikker på at hjernen kom til å smelte hvis hun prøvde å slippe tankene sine ut nå. Det var for sent å snakke. Heldigvis fikk hun til å skrive. Kanskje kunne det hjelpe foreldrene hennes å forstå? Kanskje kunne det berge han som var uskyldig anklaget og dømt? Kanksje kunne det få den jævelen som hadde ødelagt henne inn bak murene? Kanskje kunne den jævelen som hadde ødelagt henne få kjenne hvordan det føltes når ræva revnet? Hun håpet det. Vanligvis ønsket hun ikke noen noe vondt (hun passet på å ta det ut på seg selv hvis hun hadde lyst til å gjøre noen andre noe vondt. Det kunne alle arrene på armene og lårene være sannhetsvitner om. Tause vitner), men gamle gubber som føler en trang til å rævpule småjenter som ikke kan rope om hjelp unnet hun ikke annet enn smerte. Hun hadde sett på film at det var vanlig at de voldtok hverandre i fengsel. Hun gikk ut ifra at dette kanskje ikke var like vanlig i norske fengsel, men hun tillot seg selv å håpe at det var noen som kom til å sodomere jævelen på det aller groveste.

Hun fant fram en liten rød eske. Hun hadde fått esken av en av fedrene mamma hadde dratt med seg hjem. Navnet på denne farsfiguren hadde hun glemt for lenge siden, men esken var fin. Esken hadde en barnslig lås som sikkert kunne brytes opp uten store anstrengelser, men hun hadde alltid nøkkelen til esken trygt plassert i en lang gullkjede rundt halsen. Det var lyden av nøkkelen mot bordet hun hadde fokusert på, som hadde reddet henne fra å hyle (i smerte) etter hjelp når han trengte inn i henne (igjenogigjenogigjenogigjen). Det var nøkkelen hun så på mens han dro henne i håret og spurte om den lille hora likte å få det i ræva. Det var nøkkelen hun klemte rundt når han slengte henne i et hjørne og sa at han skulle drepe henne og mora hennes hvis hun sa hva som hadde skjedd. Det var denne nøkkelen hun nå brukte for å låse inn avskjedsbrevet. Brevet som sa alt hun ikke fikk sagt, men som var viktig for mange. Ikke bare for henne.

Hun gjemte boksen, men passet på å ikke gjemme den for godt. Hun ville at den skulle bli funnet, men ikke for fort. Hun ville legge igjen et lite slør av spørsmål som hun regnet med kom til å bli besvart når brevet ble funnet. Spørsmål som de i etterkant kunne ha tenkt seg til ikke å ha fått svar på likevel. Ikke alle som fikk svar i alle fall. Hun tok opp kniven og åpnet døra til rommet sitt. Hun gikk sakte mot stua. Mor satt og så på TV. Som vanlig. Det kjentes ut som om at hun svevde mer enn hun gikk, lyset fra downlightsene i taket blendet henne hver gang hun gikk under henne. Hun var sikker på at hun kunne høre blomstene rope etter vår og varmere tider under snøen utenfor stuevinduet og kunne lukte at muggsoppen formerte seg på veggen bak sofaen.

"Mamma."
Ingen reaksjon.
"Mamma."
Nå snudde mor seg mot henne. Uttrykket mor hadde på ansiktet kunne hun ha betalt mange lottomillioner for. Å høre datteren sin snakke for første gang på fjorten år var tydeligvis en høyst uventet hendelse.
"J-ja vennen min..." skjelvende reiste mor seg fra sofaen. Et glass med rødvin hun hadde vært i gang med ramlet ut av hånden hennes.
"Farvel."
I det samme hun hadde sagt disse to stavelsene stakk hun kniven dypt inn i brystkassen sin og vred rundt. Hun kjente (og hørte) kniven brekke seg gjennom ribbbeina før den treffsikkert fant veien til hjertet og punkterte det. Det var vondt, men befriende. Livet hadde vært smerte, det var bare passende at døden var vond.

Hun kunne høre mor rope, og rakk og tenkte at mor uansett må vaske teppet når hun likevel har sølt rødvin på det.